Strandsitteren artikler

Lykkelig på middelskolen

Av Ole Peder Kjeldstadli

Etter middelskoleeksamen i 1899, bare 15 år gammel, begynte Arne Magnussen i Postverket som postbud og postekspeditør. Hvordan kunne en ungdom som var så skoleflink og ambisiøs, avslutte sin skolegang som 15-åring?

Arne Magnussens skolegang ble avsluttet da han var ferdig med Middelskolen i 1899. Da var han 15 år gammel. Her et bilde av en ung Arne Magnussen. (Fotograf: Ukjent)

Arne Magnussen hadde bare rosende ord å si om Moss middelskole. Den var en mønsterskole; intet mindre enn en mønsterskole. Det var orden, «orden og disiplin» Fordi skolen hadde humanismen som en bestemmende faktor ville ikke Arne M. bruke begrepet «disiplinært». Nei det passet ikke!

Skolen hadde sitt reglement.
I paragraf 20 heter det: «Elevene må ikke besøke kafeer eller restaurastioner eller lignende forlystelsessteder, med mindre de er i følge med sine foresatte. Undtagelser herfra kan tillates av bestyreren.

De må ikke uden bestyrerens tilladelse på nogen maade opptrede offentlig, f.eks. ved dramatiske forestillinger, konsærter, turnfester m.m.
De må ikke uden bestyrerens tilladelse danne foreninger sig imellom, heller ikke opptages som medlemmer av andre foreninger.
Tobaksrøging paa gade eller andre offentlige steder er forbudt.
Det hele staar elevene skolen til regnskab for sin ferd ogsaa udenfor, naar de ikke er under sine forsattes umiddelbare tilsyn».

Vel dette synes å være strenge regler. «Intet kafeliv, intet foreningsliv. Følte så elevene dette som en tvang?» Det gjorde de ikke. Skoleguttene fra 1890-årenes Moss var vant til enkelt levesett. Lommepenger forekom nesten ikke. I så fall måtte foreldrene være svært rike. Derfor gjorde det sterkt inntrykk da en skolekamerat, en ung herr Gerner, hadde lommepenger og spanderte sjokolade. Elevene hadde ikke anledning til å besøke kafeer. F. Brehmers berømte 7-øres kaker var en drøm blott!

Fat med 7-øres kaker
F. Brehmer var byens ledende konditor. Arne Magnussen forteller at det var som et eventyr det han opplevde hos Brehmer. En klassekamerat som tilhørte Brehmerslekten, ba Arne hjem til seg selv for han ville ha hjelp med enkelte skolefag, særlig den tyske grammatikken.

Da guttene strevde som verst med grammatikken, kom plutselig fru Schau, (F. Brehmers datter), inn med et stort fat med mange 7-øres kaker. «Det er til Petter og deg», sa hun. Tenk! Tysk grammatikk, tørt og kjedelig ble avløst av bløtkakestykker i et antall Arne aldri hadde opplevd.

Arne Magnussen sier at de hadde det strengt på skole, men at alt gikk rettferdig for seg. Skolen var en mønsterskole. 1890-årenes ungdom kunne være lykkelige. De var ikke stuet inn i en sentralskole. Det oppsto ofte et personlig forhold mellom elev og lærer.

Røyking i Hølen
Skolegangen var ikke bare skolefag. Arne forteller at overlæreren samlet skolens elever og lærere. Overlæreren forkynte at de skulle på tur til Hobøl, og at de hadde fått lov til å ta inn på «Grydeland gård». Det vakte stor jubel blant elevene. Så en solblank septemberdag dro de av sted. De hadde en lang marsj foran seg. Ved Såner kirke tok de en hvilepause. Der sto det ett tre, ett eneste tre ute i villmarken. Det var ett epletre, og elevene trodde det var villepler. Så alle spiste i god tro. Men så brått dukket han opp, bonden. Han sa: «Treet er mitt, eplene er mine, jeg skal ha penger for eplene». Overlæreren svarte at de trodde det var villepler, men det hjalp ikke. Bonden fikk så penger av overlæreren og bondens vrede åsyn ble forvandlet til et gledens åsyn. «Pengenes makt», kommenterte Arne.
De skulle raste ved Såner kirke, men en del av elevene ville gjerne en tur til Hølen. Den gavmilde adjunkt Carl R. Hals lot alle få penger til Hølensturen. Offisielt var dette penger til brus og kaker. Men det var forbuden frukt å få kjøpt, også i Hølen: Sigaretter. Guttene fra Moss middelskole gikk i gatene i Hølen og røkte sigaretter. Det var stort. De følte seg som «unge herrer» fra Moss på turistreise til Hølen. Og ingen i Hølen kjente dem; troddede.

Overnatting i låven
Veien gikk så tilbake til rasteplassen ved Såner kirke. Det ble oppbrudd, og de marsjerte videre til Grydeland gård i Hobøl. Hundre spreke skolegutter fra Moss Middelskole skulle overnatte i låven. Den avholdte lærer Englund skulle passe på dem. Han fikk en urolig natt sammen med ungdommene inntil han en sen nattetime fikk assistanse. Arne fremhever at det var en munter og sunn ungdom der i Hobøllåven. De hadde ingen moralproblemer, og de var ikke oppdradd i skyggen av moderne (syk) kunst og litteratur. Det kom ingen uanstendige ord, ei heller banning.

Men moro og leven og uro var ingen mangelvare. Englund hysjet på sine disipler og påla dem å sove. Men uroen bare økte, og den gikk mot de store høyder. Ingen av elevene ønsket egentlig å være ulydige mot sin lærer. Tvert imot. Men livsåndene var sterke. Den tok makten hos guttene. Det var jubelbrus under låvetaket. Og kyrne våknet. De rautet høyt og kraftig. De ville gi sitt besyv med. Det var ikke hver natt at kyrne på Grydeland hadde besøk av nattens trubadurer.
Vel, Englund hysjet, og han gikk rundt med stokken i hånden. Han bare løftet den, brukte den ikke. Nei, den medmenneskelig og humane lærer Englund ville nok ikke benytte seg av korporlige metoder for å få nattero.
Elevene hadde aldri opplevd en slik natt. Ustyrtelig morsomt, Vitser ble fortalt, gode replikker og historier avløste hverandre, historier fra skoleguttens hverdagsliv i Moss på 1890-tallet. Men så kom han, Ole Lukkøye. Guttesinnene ble fanget inn i søvnens verden. Slik fikk altså lærer Englund sin assistanse.

Dagen etter fikk de god oppvartning av vertsfolkene på Grydeland gård. Så gikk de 100 elevene hjem til Moss, glade og med god samvittighet. Hølenutflukten med sigarettene tenkte ingen på. Ingen av lærerne hadde kjennskap til sigarettrøykingen!

… den sure svie
Elevene var som vanlig samlet til andakt. Alt syntes å være som vanlig, men noe stemte ikke. Overlæreren sto der, alvorlig og tankefull. Cand. Theol Carl Hals var heller ikke som ellers. Og hos noen av elevene var det som det flimret for øyene deres. Tankene tok tilflukt tilbake til Hølen og sigarettrøykingen.
Elev etter elev blir nevnt med navn. Overlæreren sa at dette var en meget alvorlig sak. Så vendte han seg skolens lærere som sto ærbødig i en halvsirkel og sa: «Ja, mine medlærere, dette er en trist sak. Hvem skulle ha trodd at slikt skulle forekomme ved Moss middelskole». Oppførselskarakteren ble satt ned. Men Victoriatidens skole, eller 1890-årense skole i Moss var noe annet enn dagens skole. Disiplinærsak kan vel nevnes av rektorer og lærere også nå, men …
Det hørtes noen skrik fra overlærerens kontor. Man behandlet en disiplinærsak. I overlærerens nærvær besørget en lærer avstraffelsen av en elev. Korporlig avstraffelse! En av guttene ble straffet. Han visste det på forhånd, elevene ellers visste det ikke. Riset sto ikke bak skapet. Slagene falt, men ingen hørte en lyd. Risets offer kommer ned i skolegården. Han er dagens helt! Men så ble det kjent at helten hadde emballert den utsatte legemsdel så omhyggelig at han ikke kjente noe smerte. Helteglorien falt, og hans fall var stort i gutteflokken.

Avskjed med middelskolen
Våren 1899 kom dagen. Arnes eneste skoledag i smerte, sorg og savn. Middelskoleeksamen var bestått, og Arne skulle slutte på skolen. Han sa da til seg selv: «Nå er den lykkelige, den glade tid i ditt liv forbi! Og foran deg den grå hverdag.»
Han ville savne lærer og klokker Brynjulf Nestaas dele sine kunnskaper om sagatiden. Aldri mer skulle han oppleve adjunkt Schreiner der han førte elevene inn til, alltid nærmere til dikterne, litteraturens kvinner og menn. Aldri mer skulle Arne sammen med lærer Englund reise rundt i Norges daler og fjell, eller omkring i den store verden der ute. Han husket veldig godt Englunds formaninger om europakartet: «Det kartet skal dere kjenne så godt, gutter, at når dere har lagt dere om kvelden, så ser dere kartet i tankene.»
Aldri mer skulle han sitte under presten Steenstrups kateter og møte Gud, ikke den strenge, dømmende Jehova, men frelseren fra Nazareth.
Aldri mer skulle han drømme seg inn i den engelske og andre kulturfolks verden, eller seile i den blå bukt ved Capri under drønner fra Vesuv ført av overlærer Hals. Aldri mer skulle han oppleve den fornemme, aristokratiske verden som var overlærerens og ble Arnes. Aldri mer skulle han i stor respekt se opp til overlæreren selv der opp ved kateteret: streng men rettferdig. Elsket og fryktet på samme tid!
Arne tenkte også på at der hvor overlærer Richard Olsen satt, der skulle den berømte forfatter (og Bjørnstjerne Bjørnsons venn) Kristoffer Janson ha vært. Janson var prest, og hørte til Unitarkirken. Han ble derfor ikke ansatt som overlærer ved Moss middelskole selv om han hadde forpliktet seg til ikke å la sitt unitarsyn berøre hans lærergjerning eller administrasjon av Middelskolen.
Endelig forteller Arne Magnussen at han aldri mer skulle få oppleve læreren av Guds nåde på skolens kateter i matematikk og fysikk, Magnus Magnussen.

Glade minner
Da Arne Magnussen gikk ut av skoleporten den siste dagen som elev, følte han at dette var det siste møtes smerte i motsetning til Bjørnsons «Det første møtes glede». Arne uttrykte at han i full sannhet ikke hadde et eneste kjedelig minne, bare lyse, glade minner fra årene ved Moss middelskole. Han var alltid Arne, en glad gutt!

Arne Magnussen var meldt inn på gymnasiet, og hans framtidsplaner var at han skulle ta artium; deretter filologiske studier og om mulig kunne han ende opp i et professorat i historie.
Arne sitter hjemme en kveld sammen med sin far. Arne leser Cantus verdenshistorie mens faren Magnus Magnussen sitter i dype tanker. Så sier faren: «Du Arne, jeg må nok melde deg ut av gymnasiet. Legen gir meg ikke håp om noen levetid å tale om. Når jeg er gått bort, må du jo slutte i gymnasiet likevel. For hvem skal betale for deg?»

Arne funderer så over livet: «Sykdom, død. Penger, kunnskapstørst. Livets spill. Med ungdoms håp. Med ungdoms ærgjerrighet som innsats.» Dermed ble Arnes liv et helt annet. Istedenfor studier, ble det postbudvandring i fødebyens gater. Han jobbet som postassistent og senere postekspeditør fram til 1933 når han ikke var på Stortinget. Arne fant imidlertid lyspunkter: «Opplevelsen av skjønnhet i vandringen.»


Moss Middelskole i byens sentrum. Skolen sto ferdig i 1832. (Foto: Digitalt Museum – fotograf: Ukjent)

Hefte om Moss Middelskole og Moss Gymnas.

Kilder:
Arne Magnussens egne notater, mappe nr. 11
Moss byleksikon
Wikipedia

Rammesak:
Kristofer Nagel Janson (født 5. mai 1841 i Bergen, død 17. november 1917 i København) var en norsk prest (unitar) og forfatter. Janson ga ut mer enn 50 litterære verk og flere hundre artikler og religiøse skrifter. Han fikk dikterlønn fra Stortinget i 1876, men frasa seg lønnen i 1882. Janson var en av de første som skrev romaner på landsmål. Noen av Jansons sanger har levd videre til våre dager. Blant de mest kjente er «Hu hei, kor er det vel friskt og lett uppå fjellet».

Unitarforbundet betrakter seg selv som et liberalt livssynsamfunn med utgangspunkt i den radikale reformasjon i Transilvania på 1500-tallet. Unitarene har ingen dogmer eller trosbekjennelse som man binder seg til. De mener evangeliet følges best når deres tro gjør dem til gode mennesker. Og siden troen er Guds gave, kan den være forskjellig fra menneske til menneske. Derfor gjør de ikke krav på å eie en trosfasit, men de er mer opptatt av å gå trosveien sammen på forskjellige måter og lære av hverandre.

Tre stikkord oppsummerer hva som er viktig for oss:
FRIHET – TOLERANSE – RESPEKT

Blant de mest kjente norske unitarer finner vi Hans Tambs Lyche, Kristofer Janson, Herman Haugerud og ekteparet Nina og Edvard Grieg.

Fototekst:
Prest og forfatter Kristofer Nagel Janson tilhørte Unitarkirken. (Foto: Ukjent)

• Forrige
• Neste