Strandsitteren artikler

Med et bankende hjerte for Moss, Ivar Ernø

Med et bankende hjerte for Moss

Av Elisabeth Vogt

Ivar Ernø er en blid og vennlig mann. Opptatt av å rose dem som fortjener det – og redd for å såre andre - og med et enormt engasjement til glede for byen og dens mossinger.

Han ønsker ikke å være uvenner med noen. Hvis det i kampens hete skulle falle noen uvennlige ord, er det viktig å skvære opp med en gang, mener Ivar Ernø. Å kaste bort tid med å dyrke uvennskap er ikke hans stil. Han har mer enn nok med å gjøre Moss til en enda bedre by å bo i.

Han har foreløpig levd i 91 utrolige aktive år. Og har fulgt både byens, landets og verdens rivende utvikling i det man tidligere kalte tre mannsaldere. I hans tid har det vært en verdenskrig, atombomber er oppfunnet og brukt. Plast har erstattet andre råvarer til det meste, biler og datamaskinen er blitt allemannseie. Moss utviklet seg som en industriby, men mye av industrien forsvant igjen. Han selv var industriens mann. Nå har han vært pensjonist i over 20 år, og kunne ha lent seg tilbake og tatt det med ro. Men det gjør han ikke, nei.

Hvilke oppfinnelser har gjort størst inntrykk? 

• For meg har det vært mobiltelefonen! Han nøler ikke et sekund med å svare.
• - Det er et utrolig praktisk hjelpemiddel. Med denne lille dingsen holder jeg kontakten med barn og barnebarn og venner i inn- og utland, uansett hvor jeg og de er.

Via mobilen kan han sende melding hjem til fru Karin når han blir forsinket og kommer hjem litt senere enn antatt – det kan skje av og til. Det er så mye som skal gjøres!

Han har alltid hatt arbeidslisten full, både for betalt arbeid og frivillige oppgaver for byens befolkning. Det er så mye som kan gjøres for å spre kunnskap og forståelse, og ikke minst berike livet med kultur!

• Det er så viktig at vi som har muligheten gjør noe for byen og menneskene her. Jeg forstår ikke dem som har det så travelt med å tjene penger bare for seg selv, når de har nok fra før. Er det ikke like viktig å satse penger på det som skaper noe for fellesskapet?

Sier han som har vært formann i Selskabet til Moss Bys Vel, Moss Kunstforening, tatt initiativet til mossbyleksikon.no, til restaurering av både krematoriet i Moss og Bytårnet.

Massevis av verv

Han har vært politiker og leder av Moss Høyre, vært ordfører i representantskapet til AS Alpha. Og vært med på å etablere Jeløy Rotary Club, og laget en bok om byens skulpturer.

For ikke å glemme mangeårig lederskap i Moss Kunstforening, i den tiden da Moss Kunstgalleri skulle rives og kampen for å få et nytt galleri på plass. Foreningen var fortvilet over riveplanene for å gi plass til utvidelsen av Kirkeparken videregående skole.

Men få tenkte på at de gamle lokalene lekket i begge ender. Vann fra himmelen trengte inn når det regnet, olje stinket stadig gjennom kjellergulvet, en påminnelse om tiden da det var bilverksted her.

• Hadde vi ikke måttet flytte, så hadde vi likevel måttet gjøre en kjempejobb med å sikre både kjellergulv og tak så de ble tette. Dessuten hadde vi håpløse lagringsforhold til all kunsten vår.

Derfor ble det en lykkelig løsning da kommunen kunne tilby kunstforeningen det tidligere biblioteket med et raust leieforhold takket være en testamentarisk gave fra skipsreder Biørn Biørnstad, konstaterer han fornøyd.

Han var også med på å stifte foreningen «Moss Kan Kunsten» for å øke mossingenes kunstforståelse. Ivar Ernø har den gode evne til å se positivt på tilværelsen. Hvis det skulle være noe som ergrer ham, er det negative mennesker.

Uskyldig «dømt»

Et langt liv har sikret ham stor livserfaring, på godt og vondt. Han var ni år da Norge ble okkupert i 1940.

• I aprildagene evakuerte familien vår til Svinndal, til en bondegård hvor det blant annet var søte kaninunger. En morgen lå alle kaninungene døde på gårdsplassen. Jeg ble mistenkt for å ha forårsaket ulykken, og jeg ble snart spurt om det var meg som hadde gjort udåden. – Nei, svarte jeg, som sant var og var like ulykkelig som alle de andre.

På hjemveien til Moss da forholdene i byen hadde roet seg, spurte far om hvorfor jeg ikke like godt hadde tilstått? – Fordi jeg ikke hadde gjort det, svarte jeg. Da slo det meg at å bli urettmessig dømt for noe er nesten som å bli straffet. Jeg har aldri glemt episoden.

Men det skjedde mye positivt også for unge Ivar under krigen: Kameratgjengen i Fjordveien og på Malakoff var oppfinnsomme og aktive og laget mye moro. Ikke alt like ufarlig: Hos en kamerat smalt det ofte på loftet da guttene prøvde å lage dynamitt!

Men også litt alvor:

En viktig jobb under krigen

• I 1944 spurte en litt eldre nabogutt om jeg kunne tenkte meg å være ordonnans for Det sivile luftvern i byen. 14 år gammel synte jeg det var fryktelig spennende! Mor og far ga tillatelse, og arbeidsstedet sentralkommandoen var det sikreste stedet i byen i en bunkers under Kirketorget.
• Jeg gikk inn på politistasjonen, inn i en gang og ned en trapp til en liten tunnel, så kom jeg inn i et møterom under jorden. Jeg fikk hjelm og et armbind. Oppgaven min var å holde oversikten over hvem som var møtt frem hvor under flyalarmene. Etter hvert kom sikkerhetsmannskapene dit de skulle være og meldte fra til sentralkommandoen. Jeg fikk lapper med navn og organisasjoner, det være seg Sanitet, samband eller brannvesen, og jeg plottet dem inn på en tavle.  Dermed hadde byens ledelse oversikten over hvem som var hvor.

Betalt var jobben også: 14-årige Ivar fikk 3 kroner pr fremmøte og 1,50 for hver neste påbegynte time. Tjenesteboka har han fortsatt tatt vare på.

I tillegg fikk Ivar vite hva som skjedde rundt i byen. Men han måtte på tro og ære love at han ikke skulle fortelle det til noen. Spennende var det da han fikk høre om en ueksplodert granat satt fast i døren på et hus i Dyreveien, og nesten det samme skjedde i et hus på Krapfoss.

I voksen alder har han tenkt på at i Sentralkommandoen var det også en nazist hovedansvarlig sammen med politimesteren, telegrafbestyreren og noen andre. Det verken Ivar eller noen andre visste før etter krigens slutt, var at politimesteren også var lederen for hjemmestyrkene. Han satt ved side av nazisten og fikk de beste informasjonene til sitt eget bruk.

En eneste gang ga pappa Ernø klar beskjed om at sønnen ikke skulle rykke ut hvis det ble flyalarm en gang til den kvelden. Og det ble det. Ivar holdt seg hjemme. Det var 4. juledag da engelskmennene bombet det tyske forsyningsskipet «Nordvard» i Mossesundet. Pappa Ernø hadde kanskje en anelse om at den nylige flyalarmen ikke ville bli den eneste. Det fine været gjorde at han mistenkte at engelske fly ville komme tilbake og bombe. Og det gjorde de.

5. mai fikk ungene i gata høre at krigen var slutt, for Hitler hadde tatt livet av seg. De løp jublende ut i gata og ropte at «Freden er vår!» Men de ble fort ropt inn igjen av foreldene, fredsropene måtte vente i enda to dager, til den offisielle fredsavtalen var bekreftet.

Men freden kom, og Ivar begynte på Middelskolen i en ekte skolebygning. I fem år hadde han og de andre elevene hatt skole i private hjem, i Krapfoss Misjonshus, og det siste året i toppetasjen på Horns fabrikker på Vårli, (nåværende boligblokken Søly terasse) fordi tyskerne hadde okkupert skolene i byen. 

Behandlet med tran

Mosserussen i 1950 i besto av bare 32 russ, så alle kjente hverandre. Ivar var leder for festkomitéen og sto blant annet for russecruiset med Bastø. De som ble fulle ble pålagt å drikke en god støyt med tran, så var det problemet løst. Senere har han arrangert russefest hvert 10. år, nå i det siste hvert år med 8 deltakere.

Etter skoleårene ble det militærtjeneste. Blant annet i Tysklandsbrigade 511, så ingeniørutdannelse i Sveits, for han var «satt på» til å overta som sjef på familiebedriften Il-O-Van,  og utdannelsen der passet til å lede mossebedriften. Slik gikk det ikke. Etter noen år i samarbeide med Høyang, (senere Høyang Polaris) og iittala overtok disse Il-O-Van i 1968. Ivar Ernø begynte i stedet ved Noblikk-Sannem, senere Skanem Moss.

Men jobb var ikke nok for unge Ernø. Politikken kallet. Han har hatt de fleste verv i Moss Høyre, han var ordfører i representantskapet til Alpha da selskapet besluttet å selge aksjene til Gokstad og har fått mye kjeft for det. – Men så lenge noen solgte sine aksjer og fikk inntil 50.000 kroner for en aksje som engang var pålydende 500 kroner, var det ikke mulig å stoppe salget, forklarer han nå.

Men det som virkelig satte fart i engasjementet for hjembyen, var medlemskapet i Selskabet til Moss Bys Vel. Her var han leder i 14 år. Det fikk hans medfødte kreativitet og engasjement til å blomstre: Han tok foreningens navn på alvor

Til byens vel

I hans formannstid satte Selskabet til Moss Bys Vel i gang med det digitale mossbyleksikon.no, som Fredrik Th Bolin og Truls Holmsen så vidt hadde begynt på.  Han etablerte de blå kulturhistoriske skiltene på de historisk viktige bygningene i Moss. Byen hadde også mange kunstgallerier.  For å få opp kunstinteressen blant mossinger, tok han initiativet til å etablere foreningen «Moss Kan Kunsten».

Moss krematorium var forfalt og brukt som lager og spiserom for de ansatte: Det var for galt! Ivar Ernø satte i gang en pengeinnsamling for å sette bygningen i stand. Det samme gjaldt Bytårnet på Skarmyra.

Medlemskap i Moss Industriforeningen, Frimurerlosjen og Rotary ga en bredde i bekjentskapskretsen og alle ville ha en bit av Ivar Ernø. Han kunne jo brukes til så mye! Blant annet til å etablere Jeløy Rotaryklubb. Fra før var han chartermedlem av Rygge Rotaryklubb. Ernø var også med på å starte Eldreakademiet, en formidabel suksess med lange ventelister av pensjonister som vil lære mer.

• Det gikk så langt at barna klaget over at jeg aldri var hjemme. Det var sårt, så jeg prøvde å stramme inn.

Men barna ble større og mer selvstendige, og så begynte kulturlivet å lokke. Han ble styremedlem i Musikkens Venner, leder i Moss Kunstforening, hvor han både var vaktmester som sørget for utstillinger, arrangerte foredrag og turer, åpnet for utleie av lokalene slik at kommunen fikk inntekter, og slukket og stengte lokalene for kvelden.

Nå har 91-åringen begynt å roe litt ned. Overlater mer til andre. Men ikke alt. Da undertegnede ringte for å avtale et intervju, var han på datakurs for å oppdatere seg. «Læreren» var hans gode venn 85-åringen Aimar Sørenssen.

Ivar Ernø beklager at det tynnes i rekkene med gamle venner. - Mine beste venner nå er familien, sier han.

At han har gjort for byen og familien kan virke litt heseblesende. Men selv om han er en travel mann, har han alltid tid til en prat med andre. Han setter stor pris på en god samtale.

• Det jeg har drevet med er kanskje litt egoistisk, for den beste glede er jo å glede andre, - og dermed meg selv, smiler han.

 

Alle mossinger bør gjøre sitt til at Moss blir en enda bedre by å bo i, mener Ivar Ernø.

Foto Jan Kronberg