- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
KVINNERS STEMMERETT I ULIKE LAND PÅ 1800-TALLET
av Ole Peder Kjeldstadli
Stemmerett er retten til å avgi stemme ved et valg. Dette kan eksempelvis være stortings- valg, kommune- og fylkestingsvalg, valg på årsmøter eller andre demokratiske valg. Stemmerett blir ofte satt i forbindelse med valg av styre i landet (stortingsvalg). Det blir også gitt stemmerett til medlemmer av demokratiske organisasjoner ved årsmøter og lignende.
Til og med slutten av 1800-tallet var det utvilsomt slik at kvinnes plass var i hjemmet, der hun skulle stelle huset og ta seg av barna. Dette var en rolle som var godt innarbeidet i samfunnet. Få kvinner tenkte over sin situa- sjon som undertrykking. Ingen kvinner hadde makt og ingen kvinner skulle ha makt. Samfunnsansvar og makt var menns oppgave.
I utredningen "Stortinget om Stemmerett for kvinner 17. mai 1814-11. juni 1913" konkluderer flertallet slik: Men vi tror dog, de fleste med os kun gaar ud fra den enkle uimodsigelige Sandhed, som hidtil altfor lidet er trængt igjennem, at Kvinden ligesaavel som Manden er og bør ansees for - et Menneske et selvstændigt tænkende og villende Væsen med Rettigheder og Pligter og personligt Ansvar.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Ole Peder Kjeldstadli
Moss kommune har i 2019 ansvar for over 150 km med vannledninger og over 400 km med avløp- og overvannsledninger i bakken rundt om i byen. Det er kommunens ansvar at kommunens innbyggere har en tilfredsstillende vannforsyning og drifter og vedlikeholder transport- og rensesystem for avløpsvann og overvann.
Fram til rundt 1900 var utedoer, eller utedasser, fortsatt vanlige i rurale strøk. Det er ingenting i veien med utedoer. De er egentlig ganske hygieniske, i hvert fall i spredtbygde strøk. Slik var det i Moss også; utedoene var egentlig en god løsning. Det var da folk begynte å bo tettere, at det ble problematisk, forteller professor i medisin ved Universitetet i Oslo, Øyvind Larsen.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
av Arild Austad
1.verdenskrig – krigen som ødela så mye for så mange ute i verden var endelig over 11. november 1918. Norge hadde ikke deltatt aktivt i krigføringen, men krigen hadde hatt stor innvirkning på forholdene i vårt land også. ‘Dyrtid’ kalte man det når prisene steg til himmels på ting og tjenester vanlige folk hadde bruk for. Da var det godt at det også skjedde noe positivt i landet vårt for noen grupper. Vi skal se nærmere på det som gjaldt kvinnelige lærere i Oslo og Østfold.
Oberst Wilhelm Due og fru Amalia tilbrakte somre i Rygge. 1908 døde Amalia. Paret var barnløse. Oberst Due testamenterte da sin eiendom Oakhill til feriehjem for lærerinner i Kristiania og Smålenene. Lærerinnene fortjente sikkert å få det bedre. Ikke tjente de særlig mye, og ikke kunne de bruke mye penger på feriereiser. Oakhill feriehjem kunne de få styre og drive selv.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Forholdene for lærlinger i "gamle dager".
av Eilert Hansen
Å være lærling i dag kan ikke sammenlignes med hvordan det var for et par hundre år siden. Det er en avstand, ikke bare i tid, men i mental innstilling til menneskeverdet som skiller lærlingen fra den gang med kollegaen fra i dag. Lærlingens kår var nogenlunde de samme så lenge håndverket var organisert i laug, ikke bare i Norge, men hele Nord- Europa hadde omtrent samme rettstil- stander. Man mener at laug har bestått i Norge helt siden 1300-tallet, men begynte for alvor å gjøre seg gjeldende på 1500- tallet. Lærlingen hadde litt beskyttelse i det lauget han tilhørte, når han først var godtatt. En betingelse for å bli godtatt, var at han var født i ekteskap. Uekte barn ville kaste skam over standen. Var lærlingen først godtatt, kom han under sin mesters varetekt. Både svenner og lærlinger bodde hos mesteren som medlemmer av hans husstand. Lønnen var liten, maten skral og arbeidsdagen lang.
Oscar Pedersen skriver i "Håndverksliv i gamle dager": Læretiden var en hard tid. Lærlingen skulle være først oppe om morgenen og sist i seng om kvelden. Han skulle gjøre rent, bære ved og vann, hente øl til svennene, passe mesterfruens unger osv. Han hadde ikke lov til å si et ord, heller ikke til svennene, uten at han ble spurt. Han var en kuet stakkar. Ofte ble han brukt til huslig arbeid og alt mulig, slik at han lærte svært lite av det fag han skulle lære. Da kunne det føles som en befrielse da læretiden var over. Først da kunne han føle seg som menneske.
Den truende pekefinger var stadig fremme og advarte lærlingen: "Gjør du dette som er blitt sagt og som du er formanet, så vil du få ros. Gjør du det ikke, kan jeg straks gi deg beskjed om at det vanker pryl. Du vil bli hilst velkommen av Mester Erik og få smake den på fersk gjerning. Du må dra omsorg for at intet tapes ved din etter- ladenhet, ellers vet du nå at det må betales med sviende ryggstykker så du får grunn til å skrike høyt."
Fra "Det gamle Moss" finner vi et godt bilde på lærlingens rettslige stilling: -En lærling hadde rømt fra skreddermester Reinsch. Det var en spedbygget gutt i 16- 17 års-alderen, og neppe egnet til å tilbringe livet sammen- krøket på skredder- bordet. Han stakk av, og da sto det i "Brev- duen", byens første avis, i mars 1838: "Jeg anmoder Alle og Enhver, Lendsmand og Andre, som måtte antræffe eller opspørge bemeldte Lærerdreng, at lade Ham på mine Vegne anholde, og paa min Bekostning hidtran- sportere." En sammenligning er det som på denne tiden skjedde med slaver som rømte fra de amerikanske plantasjer.
Også senere på 1800-tallet var lærlingens kår her i byen fremdeles under det menne- skelige. Snekkermester Andresen fortalte at allerede første dagen han var i lære hos Hans Jakobsen, fikk han en kilevink av en svenn fordi han spurte etter mesteren. "Snakker du til meg med lua på, gutt?" Enda mesteren ikke var av det umulige slaget, var det ikke snakk om å like seg. Opp kl. 5 og arbeidet varte med knappe pauser for mat og hvile, til kl. 8 om kvelden. De fleste bodde hos snekker- mesteren og spiste ved hans bord. Han var som en familiefar. Det var flott i de tider å få smør på bordet.
Men det var en brutal tid. Hva hadde ikke enkeltmennesket lidd gjennom de århundrer som kalles den mørkealder. Inkvisisjon, heksebrenning, håndavhugging og kagstryking for det vi i dag ville kalle forseelser.
Når en håndverkersvenn i gamle dager var opptatt i sitt laug, var han bundet av mange skikker, statutter og sedvaner. Det var strenge regler for svennenes liv. Noen steder hadde de fullstendig karakter av en borgerlig straffelov. Svennene bodde som regel hos mesteren, hvor de delte familie- livets glede og hygge. Men dog i all ærbar- het. Bakerlauget i Bergen bestemte i statut- tene fra 1597 at "dersom en Bagersvend lokker eller beligger sin Husbondes Pige eller Tjenestekvinde, da skal han være under Øvrighetens Straf til Kongen og Byen, og forvises av samme Bagerembede". Ja, slik var det i "de gode gamle dager". Det var sannelig en streng straff for å smake litt på kunnskapens tre, ikke bare å bli overgitt til myndighetene, men også embedsfortapelse.
Et håndverkerlaug på 1500-tallet hadde et møtereglement på 19 punkter, og det var neimen ikke lite man skulle være obs på:
- Blir noen uenige med en annen i vår forsamling, og den ene trekker kniv mot den andre, da skal han ha forbrudt en halv daler.
- Spiller noen motvillig så meget øl at han ikke kan skjule det med sin fot, skal han bøte 4 skilling.
- Tar noen så mye øl til seg at han gir det opp igjen, bøter han 8 skilling.
- Er det så at noen kaster opp, og siden kommer inn i vårt lag og setter seg til å drikke på ny, skal han ha forbrudt 16 skilling.
- De som sverger ved Guds martyrium, sår eller sakramenter, eller nevner den onde mann, skal for hver gang det skjer ha forbrudt 4 skilling.
Og i alle tilfelle skulle det halve gå til de fattige.
Kilder: Moss Dagblads håndverks-
nummer 1973
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Lensmannspapirer fra Værlegata til Statsarkivet
Av Oddvar Aasen
Da Hallvard Hansen og Per Stenberg kjøpte Værlegata 19 i Moss i 1974 fulgte det med et stort grønt pengeskap. Minst 500 kilo veide det, og A-laget til Rapid måtte til for å få monsteret ut av rommet som Hallvard skulle innrede til bad. Nøklene fulgte med og i pengeskapet befant det seg en rekke protokoller fra Jeløy og Rygge lensmannskontor. En mappe med diverse korrespondanse lå også der.
De to nabokommunene til Moss hadde inntil 1943 felles lensmann, og den siste før sammenslåingen av Jeløy med Moss i 1943 var Søhoel.
Han styrte lensmannskontoret fra sin private bolig i Værlegata.
I tidligere tider hadde lensmennene oppgaver også ut over det rent ordensmessige. Brannkassene lå under deres domene, og de drev også med utpantinger. Under krigen kom også krigsskadetrygden inn i ”porteføljen”. Disse arbeidsoppgavene krevde nøyaktig bokførsel, og det er disse bøkene som ble liggende igjen i pengeskapet i Værlegata 19 da embetet ble laget ned og delvis overført til Rygge. Sannsynligvis var pengeskapet for tungt til å ta med seg.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Lensmannspapirer fra Værlegata til Statsarkivet
Av Oddvar Aasen
Da Hallvard Hansen og Per Stenberg kjøpte Værlegata 19 i Moss i 1974 fulgte det med et stort grønt pengeskap. Minst 500 kilo veide det, og A-laget til Rapid måtte til for å få monsteret ut av rommet som Hallvard skulle innrede til bad. Nøklene fulgte med og i pengeskapet befant det seg en rekke protokoller fra Jeløy og Rygge lensmanns-kontor. En mappe med diverse korrespondanse lå også der.
De to nabokommunene til Moss hadde inntil 1943 felles lensmann, og den siste før sammen-slåingen av Jeløy med Moss i 1943 var Søhoel. Han styrte lensmannskontoret fra sin private bolig i Værlegata.
I tidligere tider hadde lensmennene oppgaver også ut over det rent ordensmessige. Brannkassene lå under deres domene, og de drev også med ut-pantinger. Under krigen kom også krigsskade-trygden inn i ”porteføljen”. Disse arbeidsoppgavene krevde nøyaktig bokførsel, og det er disse bøkene som ble liggende igjen i penge-skapet i Værlegata 19 da embetet ble laget ned og delvis overført til Rygge. Sannsynligvis var penge-skapet for tungt til å ta med seg.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
LOV TIL Å STEMME, MEN IKKE BESTEMME
av Bjørn Wisth
Det tok 84 års kamp – fra 1814 til 1898 – før det ble innført alminnelig stemmerett for menn. For kvinner tok det ytterligere 15 år – til 1913 – før de fikk like rettigheter som menn ved kommunevalg og stortingsvalg. Men det var langt verre å få valgt inn kvinnelige representanter. Kvinner fikk lov til å stemme, men ikke bestemme! Selv om det mange steder var flere kvinner enn menn som deltok i valgene.
Helt fram til 2. verdenskrig var det menn som sikret seg taburettene i både kommunestyrer og på Stortinget. Slik var det også i Østfold fylke, som fram til 1. januar 1919 het Smaalenenes Amt.
I Moss fikk kvinnene aldri mer enn fire representanter i bystyret. Ikke før etter krigens slutt i 1945. Kvinnebyen i vårt fylke var utvil- somt Fredrikstad. I 1913 var faktisk planke- byen best i Norge og valgte flest kvinner til kommunestyret (flere enn både Kristiania og Bergen). 12 kvinner mot to i Moss! Hvorfor den store forskjellen? Det har vi ennå ikke fått noe godt svar på. Men vi har tatt en titt på hvordan kommunevalgene i Moss og herredene omkring artet seg for kvinnepolitikere i valgårene 1901 til og med 1913.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
" – og likene lå på steile i 3 år.."
Om Ludvig Munk - en lensherre uten nåde.
av Bjarne Logstein
400 år, fram til 1814, var Norge underlagt Danmark. Danske admini- stratorer ble sendt opp til Norge for å inndrive skatter og avgifter til danske- kongen. Ofte ble meget harde metoder benyttet i dette arbeidet.
Disse skattepengene ble ikke brukt til å bygge slott og vakre bygninger i Norge. Nei, de ble sendt til kongen i København. Mange staselige slott og andre prestisje- bygninger i København er nok betalt med skattepenger fra fattige norske bønder. Mange vil si at Norge ble utplyndret. Noen historikere kaller denne perioden for "400 - årsnatten".
En av disse danske administratorer var en av vår families 11 x tippoldefedre, Ludvig Ludvigsen Munk . Han var født i Danmark i 1537.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Ole Peder Kjeldstadli
Etter middelskoleeksamen i 1899, bare 15 år gammel, begynte Arne Magnussen i Postverket som postbud og postekspeditør. Hvordan kunne en ungdom som var så skoleflink og ambisiøs, avslutte sin skolegang som 15-åring?
Arne Magnussens skolegang ble avsluttet da han var ferdig med Middelskolen i 1899. Da var han 15 år gammel. Her et bilde av en ung Arne Magnussen. (Fotograf: Ukjent)
Arne Magnussen hadde bare rosende ord å si om Moss middelskole. Den var en mønsterskole; intet mindre enn en mønsterskole. Det var orden, «orden og disiplin» Fordi skolen hadde humanismen som en bestemmende faktor ville ikke Arne M. bruke begrepet «disiplinært». Nei det passet ikke!
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
LYSTGÅRDENE PÅ SØNDRE JELØY OG DERES PRAKTFULLE HAGEANLEGG
Av Arild Johnsen
Som bakgrunn for denne artikkelen ligger en betydelig registrering foretatt i 1960-årene av Professor e.m. Magne Bruun ved Institutt for landskapsarkitektur ved NLH over hageanlegg i Moss, herunder de nevnte anleggene på Jeløya.
Historisk bakgrunn
Omkring år 1800 foretok det høyere borgerskapet i byen oppkjøp av de uanselige gårdene og husmannsplassene på Søndre Jeløy og opparbeidet disse til mønsterbruk etter danske og engelske forbilder. Gårdene Refsnes Reier, Torderød og Orkerød ble i 1805 fremhevet som mønsterbruk. I 1814 kjøpte kjøpmann Momme Peterson eiendommen Grønli som landsted. I 1824 kjøpte Jonas Anton Hielm Alby, og flyttet dit. Det er ikke tvil om at kjennskapen til disse anleggene førte til at borgerskapet ønsket at man også i byen skulle få del i denne utviklingen. Derfor ble det tidlig i 1880-årene dannet «Selskabet til Moss byes forskjønnelse». Dets formål var å få anlagt parker også i byen. Kanalparken var det første som ble opparbeidet på fyllmassene fra kanalgravingen.
Noen av de viktigste anleggene
Det som tas med her, er de hageanleggene som ennå finnes i en eller annen form. Det er i den forbindelse aktuelt å nevne fire anlegg, Torderød og Kubberød fra slutten av 1750-årene, Grønli fra 1814 og Alby fra 1824.
Les mer: Lystgårdene på søndre Jeløy og deres praktfulle hageanlegg
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
av Arild Austad
Storgaten 2 Hansens Hotel 1941 Foto: Gustaf Lindman / Østfold fylkes billedarkiv
Hotellet i Storgaten 2 var først Erstads Hotel og ble senere Hansens Hotel.Gården ble oppført 1831 av høker Peter Larsen. Det var brennevinshandel her, så hotell og senere gjestgiveri. Det har vært forskjellige eiere og hotellvertinner her. Hotelldriften varte i over 60 år.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Ole Peder Kjeldstadli
I arkivene etter Arne Magnussen finnes det også en artikkel om hans far, Magnus Magnussen (1953 – 1904), adjunkt ved Moss Middelskole, . Faren var en sentral person i Moss gjennom 25 år. Familien hadde imidlertid ikke så lang fartstid i Moss. Magnus Magnussen kom sammen med sin hustru Ingeborg Kristine Næss (1860 – 1894) til Moss i 1879.
Magnus Magnussen var lærer i matematikk og fysikk på Moss Middelskole. På 25 år hadde han ingen stryk. På bildet står Magnussen som nummer to i bakre rekke sammen med rektor Rickard Olsen. Bilde: Fra boken Kritt og Kunnskap.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Arve Tomt Gundersen
I januar 1901 hadde overlærer Richard Olsen, kjent for blant annet boken «Fra det gamle Moss», en idé om å forevige byen for fremtiden. Han ønsket å lage et maleri av Moss som kunne vare i lang tid. Anledningen var den nylige overgangen til år 1900.
Den tidligere statsråden og ordføreren Johan H. P. Thorne, som på dette tidspunktet bodde på Evje, syntes at dette var en god idé og ønsket å sponse konkurransen. Han hadde lest om forslaget i Moss Tilskuer og svarte således;
«Min hustru og jeg, der nærer varm Interesse for Moss By, tilader os, efter Gjænnomlæsningen af Hr. Overlærerens Artikel i Moss Tilskuer at stilde til deres dispotion et Beløp af indtil Kr. 1000.- til Anskaffelse af et Maleri af Moss by, udført af Dem Foreslaaet».
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Malermester Hans Didriksen (1886-1965)
av Heidi Morrell Andersen
De som har bodd i Moss en tid, kjente godt til Malermester Hans Didriksen. Han var interessert i malerkunsten fra ung alder og valgte sin utdannelse deretter. Etter svennebrev i malerlære, reiste han til Kristiania for å gå på Kunst- og Håndverkskolen. Der i kunstnermiljøet fikk han gode venner som han dro ut i verden med. Kunsten skulle oppleves og utvikles. De såkalte "vandreårene" ble viktige år for Hans Didriksen og ble tilbrakt i Italia, Tyskland og Danmark.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Mange rare navn i Moss (del 1)
Av Elisabeth Vogt
Rundt omkring i Moss finnes det mange rare stedsnavn. Jeg har prøvde å finne bakgrunnen til navnene. Mange har jeg klart, men mangler fortsatt noen. Gi gjerne tips til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Betongen, ved Krossern på Jeløy. Her produserte Fougner Staalbeton Skipsbygningskompani store båter i stålbetong i fire år, fra 1916 til 1919.
Blommen, som også misvisende har vært kalt Glomma, og som nå heter Framnesjordet. Navnet kan ha kommet av eggeplomme, det aller fineste området på Framnes.
Båten er en hyggelig rasteplass ved turstien langs Mosseelva, et par hundre meter ovenfor Øvre Vrangen. Stedet har fått navnet fordi en liten fjellknaus ligner på en båt med kjølen opp.
Dassebakken, bakken rett sør for Hoppern skole, ble brukt til hoppbakke. Det sies at den var for skummel for noen, så de måtte alltid tisse av seg nervene før de satte utfor.
Dotranga var veien mellom Skoggata og Vogts gate. Der var det en gang en rekke med utedoer som hørte til de gamle leiegårdene i bakken. Nå er veien nydelig satt i stand.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Elisabeth Vogt
Rundt omkring i Moss finnes det mange rare stedsnavn. Jeg har prøvde å finne bakgrunnen til navnene. Mange har jeg klart, men mangler fortsatt noen. Gi gjerne tips til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den..
Jomfrubakken ligger i Reierskogen på Jeløy. Bakken går fra Reier skole og ned til begynnelsen av Solberg- sletta, hvor den møter Kveabakken (også kalt Reierbakken). Bakgrunnen til navnet Jomfrubakken er uviss. Men den er bratt og kronglete å stå ned på ski. Kanskje ikke noe for unge aktverdige piker?
Jomfruland er en populær fiske- og badeplass i Nedre Vansjø, ved Vansjøstien nordøst for Nedre Vrangen. Fiskeplassen er tilrettelagt for rullestolbrukere og har benker og grillplass.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Aksel Dahlman Larsen
av Arild Austad
Hu og hei! Hva er det som foregår? Mossefolk står og glaner – de tror knapt sine egne øyne. Vi er i året 1950. En mann klatrer oppover den 61 meter høye pipa på cellulosefabrikken! Men hva skal han der oppe? Noen tilskuere mener det er en gærning som vil kjekke seg – en som vil gjøre det som ingen andre tør. De tar feil.
I 1954 er han tilbake på samme sted – han klatrer oppover på pipa. «En lek med døden i Cellulosepipen» skriver Moss Avis. De kaller mannen Dahlman Karlsen og skriver at han har ramlet ned tre ganger fra 17-21 meters høyder, men at han er som katten: Kommer alltid ned på beina og med livet i behold.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
«MY BOSS IN MOSS» og MARSHALLHJELPEN
av Oddvar Aasen
Marshallhjelpen fra USA var et økonomisk hjelpeprogram som skulle få Europa på fote igjen etter andre verdenskrig. Det var oppkalt etter utenriksminister George C. Marshall som i en tale i juni 1947 sa at det var nødvendig med hjelpetiltak for å få til den økonomiske gjenreisingen i Europa. Planen var også et ledd i å demme opp for kommunismens spredning. Den kalde krigen var i full gang og Stalin kontrollerte en rekke østeuropeiske land. Og kanskje mest: planen var et ledd i amerikanernes ønske om eksport av overskuddsprodukter, for eksempel tobakk.
I tillegg trappet amerikanerne opp innsatsen for å stimulere europeerne til produktivitetsforbedringer, i første omgang primært gjennom teknisk assistanse. Det gjorde de dels gjennom arbeid direkte på bedriftsplan, dels ved å invitere representanter for så vel bedriftsledere som fagforeninger på studie-turer til USA. Fra 1951-52 ble denne tilnærmingen formalisert i Norge gjennom en omfattende produktivitetssatsing med sterk vekt på samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Matroser fra Moss sloss for Keiser Napoleon, Del I
av Eilert Hansen
Denne historien har kommet i stand etter at jeg kom over en liste på Digitalarkivet som viste "Pri- sonfanger 1807-1814". Listen inne- holder navn på de som av forskjellige grunner ble tatt til fange av engelskmennene under Napoleonskrigene. I 1807 ble Danmark- Norge dratt med i denne feiden og dermed ble også norske og danske sjøfolk tatt til fange. Jeg filtrerte denne listen og fikk ut de som hadde oppgitt Moss som hjemsted. Det viste seg at det var 25 mossinger som hadde vært innom "prisonen". (Det kan ha vært flere, for endel har ikke oppgitt hjem- stedet.)
En av disse skilte norsk krigsskip. Etter litt søking på Internett fant jeg ut mer om krigsskipet, og det slaget det hadde vært med i da Jens Olsen ble tatt til fange og ført til England. Noen litteraturhenvisninger og søking etter gamle bøker på Internettv førte meg til København, hvor jeg i et antikvariat fikk 1814.
På en annen ferietur til Danmark hadde jeg på forhånd funnet et lite museum som hadde en liste over hele mannskapet på nevnte krigsskip. Der sto det også noen kommentarer om hvem som ble såret og hvem som døde i slaget. Det viste seg at det var fem mann fra Moss på det krigsskipet.
Norge inngått krigene i Europa var det gode tider for landet. I 1798 hadde Engligere, med konvoibeskyttelse, kunnet frakte forsyninger til Englands fiender, men nå krevde England retten Norge ble skjerpet, og på vinteren 1801 var forholdet norske krigsflåten var betydelig, men kunne ikke alene utgjøre noen trussel mot England.
Men Danmark kontrollerte med denne flåten innseilingen til Østersjøen, hvorfra store deler av Europa og England fikk mye av sitt korn. Øst-Europa og Russland var betydelige korneksportører, og England fryktet at Napoleon skulle kontrollere den dansk-norske flåten og dermed kutte korntilførselen til England.
Skjærtorsdag morgen den 2. april 1801 klargjorde admiralene Hyde Parker og hans nestkommanderende Horatio Nelson til kamp mot danskene i København. Selv om den engelske tonen hadde vært truende
i lang tid, kom angrepet overraskende på danskene. Fra Kronborg festning ved Helsingør, som sammen med svenskene skulle beherske Øresund, teren, men i all hast ble det lagt ut en forsvarslinje ved innseilingen til København. Denne besto av nedriggede skip og flåter med kanoner på. Det ble en hard kamp med voksende tapstall på begge sider: det sies over 1000 drepte og norsk side og kanskje det dobbelte på engelsk side.
Øverstkommanderende for den engelske flåte, Lord Hyde Parker, lå lenger ute i Øresund, og signalerte inn til sin nestkommanderende om å stanse kampene. Nelson, som tidligere hadde mistet synet på det ene øyet, satte kikkerten for det blinde øyet, og hevdet senere at han ikke hadde sett ordren fra Hyde Parker. Det var da bløffmakeren Lord Nelson skrev et brev til den danske kongen hvor han lovet å skåne de til fangetagne danskene hvis Danmark innstilte kamphandlingene. I motsatt fall ville han brenne alle de erobrede danske skipene uten å ta hensyn til mannskapene. Da kongen mottok brevet, var det hans vurdering at fortsatt kamp var nytteløst, og kamphandlingene ble innstilt. Da brevet ble sendt fra Lord Nelson, hadde han ikke erobret et eneste dansk skip, men han fikk lurt danskene til å gi seg.
Lord Nelsons
brev til danskekongen:
"Lord Nelson has directions to spare Denmark, when no longer resisting, but if the firing is continued on the part of Denmark, Lord Nelson will be obliged to set on fire all the floating batteries he has taken, without having the power of saving the Brave Danes who have defended them.
Dated on board His Britannick Majesty's Ship Elephant
Copenhagen Roads April 2nd. 1801
Nelson & Bronte
Vice admiral under the Command of admiral Sir Hyde Parker"
BILDE
Nelsons brev til danskekongen
På norsk :
"Lord Nelson har ordre om å skåne Danmark, hvis det ikke lenger ytes motstand, men hvis skytingen fortsetter fra dansk side, vil Lord Nelson være nødt til å sette fyr på alle de flytende batterier han har erobret, uten at det står i hans makt å redde de tapre danskene som har forsvart dem.
Datert ombord i Hans Britiske Majestets Skip Elephant Københavns Red, 2. april 1801 Nelson & Bronte
Viseadmiral under admiral Sir Hyde Parkers kommando"
Nøytralitetsforbundet med Russland, Sverige og Preussen måtte nå oppgis, og dansk-norske skip skulle nå kunne kontrolleres av engelskmennene. Dessuten skulle engelske skip kunne bruke dansk-norske havner, og kjøpe forsyninger der. Til gjengjeld ble alle dansk-norske krigsfanger fri- gitt. England hadde trodd at Napoleon var i ferd med å vinne Danmark-Norge over på sin side, og dermed få tilgang til den dansk-norske flåten. I virkeligheten var det slik at Danmark- Norge var på gli over på engelsk side. Etter dette angrepet ble det heller til at Danmark-Norge nærmet seg den franske siden i konflikten. Kampene ble siden kalt "Slaget på Reden".
Som en kuriositet kan nevnes: Det berømte "mytteriet på Bounty" skjedde i 1789. Her ble kaptein William Bligh og 18 mann satt i en livbåt og sendt ut på det åpne havet. Etter en lang reise når de land, og kommer etter hvert til England. I mars 1801 får kaptein Bligh kommandoen på HMS Glat- ton, og er med i Nelsons skvadron under "Slaget på Reden", hvor han utmerker seg. Han ble senere guvernør i Australia.
Formålet med Englands angrep på Danmark var somtidligere nevnt å få Danmark-Norge til å forlate det væpnede nøytralitets- forbundet. Det greide de, men vi var fremdeles nøytrale i forhold til "Napoleonskrigene". Noen år senere utstedte Napoleon en deklarasjon om at alle handels og øvrige forbindelser med England skulle opphøre. England svarte med et forbud mot all skipstrafikk til og fra havner i Frankrike og havner i land som var allierte med Frankrike. Danmark-Norge ble regnet som alliert med Frankrike.
England fryktet at den dansk- norske flåten skulle falle i Napoleons hender, og planla derfor å tiltvinge seg flåten, om nødvendig med makt. Siden Napoleon på denne tiden hadde en stor hærstyrke av spanske,
hollandske og franske tropper liggende ved Hamburg, under ledelse av Jean Baptiste Bernadotte, var tiden knapp for engelskmennene.
Øjebliksbillede fra Slaget på Reden 2. april 1801, maleri av Neumann
Viseadmiral Horatio Nelson 1758-1805
I juli 1807 sendte så England en stor invasjonsstyrke til Danmark for å kreve å få utlevert den danske flåten. Det fikk de ikke uten videre, og i august landsatte de 20 – 30.000 mann syd for Helsingør. Disse omringet
København og besatte hele Sjælland. Både 1. og 2. september kom de med oppfordringer til danskene om å overgi seg og utlevere flåten. Danskene sa NEI. Deretter startet fire døgn med terrorbombing av København, med bomber og brannraketter, både fra landsiden og fra den engelske flåten. Den 6. september overga Københavns kommandant byen, og aksepterte vilkårene. 1600 mennesker var da omkommet i København på grunn av bombingen, 1000 ble såret og 300 hus helt ødelagt.
Engelskmennene brukte så en drøy måned på å utruste og gjøre i stand den dansk-norske flåten, og den 21. oktober 1807 seilte 16 linjeskip, 15 fregatter og korvetter, 14 mindre fartøyer samt 92 koffardiskip med materiell av sted til England under engelsk flagg. Et linjeskip var det største av krigs- skipene på den tiden. De kunne ha en besetning på opp til 900 mann og hadde minst 50 kanoner. Nå var vi blitt tvunget ut av nøytraliteten og over på Napoleons side. Sverige gikk derimot med på Englands side. Den blokaden England satte i gang av Norge, resulterte i stor nød i landet, og varte helt til freden kom i 1814.
Det var under denne blokadetiden at Terje Vigen rodde til Danmark for å hente korn. Her er et vers fra Terje Vigen:
"Så lakked og led det til krigens år i attenhundred og ni. Endu går sagn om de trængselskår, som folket da stedtes i. Engelske krydsere stængte hver havn, i landet var misvækst og nød, den fattige sulted, den rige led savn, to kraftige arme var ingen til gavn, for døren stod sot og død."
Tapet av flåten var en katastrofe, og det var verken tid, penger eller eiketrær nok til å bygge en ny flåte. 2000 eiketrær måtte til for å bygge et linjeskip. Derfor ble det satset på et stort antall små kanonbåter. Disse ble stasjonert rundt omkring i Danmark og Sør-Norge. Her lå de og lurte på engelske konvoier og drev geriljakrig mot disse. Samtidig ble også kaperfart (sjørøveri) tillatt, og mang en formue ble skapt langs sydkysten av Norge i de dager. Selv i våre dager kan vi finne vel- stående sørlendinger som har sin formue fra disse tider. Bare i Kristiansand ble det utrustet ca. 70 kaperfartøyer. Det anslås at ca. 450 utenlandske skip ble kapret
og ført til Norge, hvorav ca. 300 til Kristiansand.
Danmark startet en storstilt planting av eiketrær etter et regjeringsvedtak i 1807. Det ble plantet mer enn 90.000 trær, og i dag står disse eikeskogene klare til å brukes som materialer til nye linjeskip. ☺
Engelskmennene drar avgårde med den dansk-norske flåten, maleri av Christian Mølsted
Men ett skip i den dansk- norske flåten hadde engelskmennene ikke fått tak i, og det var linjeskipet "Prins Christian Frederik". Det hadde vært på tokt i Norge da engelskmennene røvet flåten i København. Ombord i "Prins
Christian Fredrik" var våre venner fra Moss. Sammen med Jens Olsen var også Lars Jensen, Jonas Jonassen og Christen Andersen. Dessuten var Jens Olsens fetter, Kjønnik Larsen fra "Larkullen"
med.
Om disse guttenes bravader i Napoleonskrigen kan vi lese om i neste nummer av Strandsitteren.
Kilder:
► Oddleif Lian: Norske prisonfanger 1807–1814
► Carl Roos:
Danske og norske krigsfanger i England 1807-14
► H.F. Kiær: Rulle over Prins Christian Frederiksbesætning 1808
► <www.digitalarkivet.uib.no>
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Matroser fra Moss sloss for Keiser Napoleon. Del 3
av Eilert Hansen
Ordet "prison" forbindes idag bare med enoversettelse av det engelske ordet, og betyr fengsel. For 200 år siden var ikke det engelske språk så dagligdags her i landet som i dag, og ordet kom mer til å forbindes med det vi i krigene. Fra slagmarkene både til lands og til vanns tok de hjem tusenvis av krigsfanger. Det er beregnet at England tok ca. 200.000 fanger, de fleste franske.
På en og samme tid var imidlertid tallet aldri mindre enn 20.000 og aldri mer enn 70.000 fanger. For Danmark-Norge sin del ble de fleste tatt fra vanlige handels- fartøyer, men den største gruppen som ble tatt kom fra 'Prins Christian Fredrik' som vi hørte om i forrige nummer, nemlig ca. 370 mann. Totalt antall fanger fra Danmark-Norge var ca. 7000, men dette var aldri på en gang. Størst antall var det i 1809 med ca. 3550. Siden var fangetallet stadig synkende fram til 1814.
Terje Vigen var en som satt i "prisonen" fra 1809 til 1814.
Han sad i "prisonen" i lange år, der siges i fulde fem; hans nakke bøjed sig, gråt blev hans hår af drømmene om hans hjem. Noget han bar på, men gav ej besked, det var som hans eneste skat. Så kom attenhundred og fjorten med fred; de norske fanger, og Terje med, førtes hjem på en svensk fregat.