Strandsitteren artikler

Et helt verft som lekeplass

ET HELT VERFT SOM LEKEPLASS

av Elisabeth Vogt

Ni søsken og en bråte fettere og kusiner hadde på slutten av 1800-tallet «verdens beste» lekeplass i Moss: Et helt verft. Riktignok fikk de egentlig ikke lov til å være der, men det pirrer jo unger litt ekstra. Barnas foreldre, tvillingbrødrene Johan og Jørgen Herman Vogt (sønner av byfogd David Vogt), eide verftet. Moss Verft - eller Vogteværven som den ble kalt. Barna deres vokste opp på Løvbæk i Krabben på Jeløy, rett ovenfor verftet, og hadde kort vei til «lekeplassen».

Ett av barna, Volrath Vogt (1879-1971) har i et minneskrift fra 1936 beskrevet episoder fra barndommen:
- Det var nok ikke så lett å holde styr på oss: Carsten ramlet en gang på hodet ut gjennom vinduet i annen etasje i Telegrafgården, Jørgen stupte i rommet på en av skutene på verftet, men begge hadde flaks og slapp unna uten skade, bare med skrekken. Lars var en gang nær ved å drukne, men i siste øyeblikk ble han halt opp av vannet av Lars «Bekakoker» på verftet. 

Vogteværven var en yndet lekeplass for ungene i Krabben, mellom skuter som ble bygget om sommeren og andre som ble reparert om vinteren.

På tegningen (av Øyvind Sørensen) ser vi helt til venstre barken «Carin» som kjølhales, «Viking» med seil, og «Haab» uten rigg. På beddingen står skonnerten «Punktum».

Ingen ufarlig lekeplass
Verftet var en festlig – men altså ikke helt ufarlig – lekeplass for barna. Noen av seilskutene som lå der skulle ha ny rigg, eller ny stormast eller fokkemast, andre skulle kjølhales for å bli reparert i bunnen, nagles og tjæres. Masse spennende å se på for småunger. De fulgte med faren sent og tidlig for å følge med på arbeidene. Barna var på ferde over alt, fra mastetopp til kjølsvin. De smatt innom smia og dreierverksted, bek-kokeriet og malerverkstedet. De kom − til mors store fortvilelse − ganske skitne hjem.

En stor opplevelse var det da skuta «Botnia» lastet med råsukker måtte søke nødhavn i Moss etter å ha sprunget lekk i sjøen. Lasten måtte losses og lagres i verftets boder:

Sirup og magesjau
- Sekkene var dårlige, og snart var alle omgivelser klisset av vått sukker og en brun sirupslignende masse. Men hva ble det ikke av muligheter for oss gutter! Vi åt stoffet, fylte lommene og delte ut blant venner og venninner. Resultatet ble magesyke for hele gjengen. Og forbud mot å nærme oss «Botnia» noe mer.

Mors hverdag besto i å holde alle klærne og skoene i orden, og holde et våkent øye med at vi gjorde leksene. Alle lamper skulle pusses, elektrisk lys var ikke kommet ennå. Og storvasken var mye mer omstendelig enn nå. Hver sjette uke måtte det skje: Hele berg av tøy ble sendt ned i kjelleren eller over i bryggerhuset. Vaskekonen og minst en av tjenestepikene sto bøyd over baljer og tønner og strevde så svetten rant fra morgen til kveld. Og når denne første delen var besørget, måtte hele vasken kjøres til «renna» ved Mossefossen for å skylles. Vannet på Jeløy var nemlig for hardt, så alt tøyet måtte ha en ekstra omgang i skikkelig bløtt vann fra Vansjø.

Vasket klær i MossefossenGårdsgutten Hans kom opp fra Verftet med hest og slede. Tre-fire store tønner og baljer ble med store anstrengelser lagt på sleden, og av sted bar det over hanalbroen og opp gjennom byens gater til Fossen. Forrest satt Hans, og bakerst satt pike og vaskekone inntullet i skaut og sjal. Nederst i Mosseelva sto de og skyllet hvert eneste plagg i Mossefossens iskalde vann.

Det var viktig å komme først til «renna», for der var det bare plass til ett vaskelag om gangen. Hvis de ikke var der tidlig om morgenen, hendte det at de måtte vente halve dagen på tur.

- Mine aller første erindringer om mor skriver seg naturligvis fra barnekammeret på Løvbæk. Det sto sikkert fire-fem barnesenger oppstilt på rommet, og i tillegg en svær sofabenk til å trekke ut. Jeg forstår ikke helt hvordan vi kunne få skikkelig plass der inne, men den gangen visste vi ikke bedre, og var vel fornøyde med det. Mor og hennes to tjenestepiker må ha hatt det ganske slitsomt, særlig om lørdagskveldene når vi alle skulle bade. Vi hadde jo ikke noe baderom eller skikkelig badekar den gangen.

Lørdagsbad og aftenbønn
En balje av tre ble båret inn og plassert på to krakker i barneværelset. Varmt og kaldt vann måtte bæres inn fra kjøkkenet i store og tunge bøtter. Av og til om vinteren hendte det at det først måtte hugges hull i isen i brønnen for å få opp vannet. Lørdagsbadene krevde virkelig store fysiske krefter, mye tid og tålmodighet.

Men det tok jo slutt etter noen timer, og da begynte et annet strev for mor: Da gikk hun sin daglige runde fra seng til seng og lærte hver enkelt hvordan de skulle folde hendene og be aftenbønn.

Jeg har ofte tenkt på hvordan mor og far klarte alt strevet som fulgte med en stor barneflokk. De hadde satt 11 barn til verden. Riktignok var vi aldri så mange på en gang, for ett av barna, lille Maja, døde da hun var bare seks år, før de siste barna var født. Men senere var vi 10 barn mellom 1 og 20 år som bodde hjemme. Senere døde enda to, Agnes da hun var 16 og Carl Jacob 11 år gammel.

Skarlagensfeber
Til enkelte tider hadde mor og far det forferdelig vanskelig, med masse bekymringer. Som da tre av oss barna ble angrepet av skarlagensfeber. På grunn av smittefaren måtte vi legges på et eget værelse i annen etasje. Til å passe oss ble Johanne hyret inn, en litt eldre, tykk og trivelig dame som lignet svært lite på en sykepleier i våre dager. Hun hadde mer enn nok med å passe på oss. Vanskelig var det da vi var virkelig syke, og verre ble det da vi frisknet til og begynte å kjede oss.

Men denne sykdomm
en førte andre ting med seg også: De store barna fikk ikke lov til å gå på skolen så lenge det var skarlagensfeber med smittefare i huset. Derfor ble storesøster Annette satt til å holde skole for de friske barna nede i spisestuen. Men barna likte ikke at storesøster skulle herse med dem og bestemme over dem, de protesterte høylytt. For Annette var en nidkjær «lærerinne», og elevene var kanskje ikke så lære-villige som de burde.

Enda en bror født
Midt oppi dette kom Johanne en morgen og fortalte at mamma hadde fått en liten gutt i natt. Det var Lars som var kommet til verden. Vi ble jo litt forskrekket, men da vi hørte babyskrik neden-fra, forsto vi at det var sant som Johanne sa. Og fant snart ut at det egentlig var en bra nyhet å få enda en bror, så snart lød det hurrarop fra tre barnesenger.

Snart etter kom huslegen vår, men han var ikke så begeistret som oss, han syntes kanskje det var nok med åtte barn. Innimellom det daglige strevet skulle mor og far også oppdra oss til å bli skikkelig mennesker. Jeg kan ikke huske at de var så strenge, men ett var iallfall helt klart: Vi måtte ikke snakke stygt om folk eller gjøre narr av noen.

Barken Haab var den største skuta som ble bygget på Vogteværven, for Hans Blom på Peterson.

Ikke sladder eller klaging
- Hvis dere ikke kan snakke godt om mennesker, kan dere heller holde munn, sa mor strengt. Som andre barn kunne vi også fortelle om ting som hendte på skolen, og vi sparte nok ikke på kritiske bemerkninger. Men da ble vi straks kalt til orden.

- Skolen har alltid rett, og elevene har å lystre, sa mor og far.

Å klage på maten var heller ikke lov.
Men med så mange barn i huset kunne det gå varmt for seg av og til. Søsken har det med å krangle, og det kunne gå hardt ut over fars middagshvil. Han kunne fare opp og kjefte og smelle litt, men barna visste at det gikk fort over.

Far, Jørgen Herman Vogt, hadde bare en bror, Johan. De to var tvillinger, og de var så like at man knapt så forskjell på dem. Og de var så gode venner at de alltid hadde felles klær og felles økonomi helt til Johan giftet seg. Derfor forsto ikke far hvorfor barna hans kranglet og sloss.

Til Danmark med onkel
Men det hendte at de to tvillingene var litt uenige i voksen alder. Som da Jørgen Herman tok med seg tre av sønnene og dro på seiltur til Sverige. Det ble visst litt for kjedelig for den tidligere sjømannen å seile innaskjærs. Så med tiåringen Volrath og to litt eldre brødre satte de kursen mot Fredrikshavn.

- Det var en storartet opplevelse for første gang i mitt liv å sette foten på dansk jord, forteller Volrath i minneheftet.

Noen dager senere seilte de i kuling og regntykke strake veien nordover til Moss. Tvillingbroren til Jørgen Herman, Johan, likte det ikke, og barna husker hans kommentar: - Det synes jeg ikke Jørgen burde ha gjort, især når han seilte med så ungdommelig mannskap, sa han irettesettende.

Men ungene syntes det var gøy! Ikke minst at far og onkel endelig en gang var uenige.

Kilde:

Minneskrift i anledning 100-årsdagen for tvillingene Johan og Jørgen Herman Vogts fødsel.

• Forrige
• Neste