Strandsitteren artikler

Moss og Hans Nielsen Hauge

MOSS OG HANS NIELSEN HAUGE
av Ole Peder Kjeldstadli

Som vist i Strandsitteren nummer 1 2014 skrev O. P. Nyquist i ”Mossianna fra ældre tider” at den kirkelige tilstand i Moss var alt annet enn lys de først tiårene av 1800-tallet. Fra andre kilder får vi dette bekreftet. I boka ”Moss før og nu” skrevet av Ørnulf Ree til Moss Handelstandsforenings 50-årsjubileum i 1937, får vi bekreftet at sågar prestene førte an her. Ree skriver at biskop Jens Nilssøn etter en bispevisitas i Rygge i 1790 rapporterte at kirkens pastor var i Moss på fyll.

Adolph Tidemands maleri "Haugianerne"

Går vi noen år tilbake (1733) finner vi i Rygge kallsbok at ungdommen på Moss kun var ”av måtelig perfekt”, men man håpet på forbedring. Ungdommen i Rygge gikk imidlertid foran ung- dommen i Moss. Men så skjedde det et fremskritt, og prost Debes kunne berette at det både i Rygge og Moss var en mer oppvakt og øvet ungdom som med sine ferdige svar vitnet om lærenes flid og sin egen lærevillighet. Kan dette religiøse fremskrittet ha sammenheng med Kristian VIs sabbatsordning som hadde innført gapestokk eller bøter for dem som uten lovlig grunn uteble fra kirken? Samme straff rammet dem som søn- eller helligdag forlystet seg på offentlige steder eller i vertshus. Og det var tvungen altergang. Dertil var konfirmasjonen obligatorisk for alle. Dette betydde sterke inngrep i privatliv og trosoppfatning. Den gangen satt det mange tilårskomne også i Moss og gråt over Pontoppidans forklaring som måtte læres før man slapp frem for presten. Med påbudet ble konfirmasjonen en juridisk nødvendighet for full inntreden i det voksne samfunn. Ingen kunne tas ut til militærtjeneste, inngå ekteskap, være fadder ved dåp eller vitne i retten uten konfirmasjonsattest. Og dersom man ikke hadde møtt til konfirmasjon innen fylte 19 år, kunne man straffes med tukthus eller gapestokk.

Om konfirmanten ikke besto den offentlige eksamen i kirken ble han ”attvist” og måtte konfirmeres på nytt neste år. Legmannsvirksomheten var på denne tiden så godt som ukjent i Moss.

Men så dukket Hans Nielsen Hauge fra Rolvsøy opp og revolusjonerte dette. Hans Niel- sen Hauge stod frem i en sosial og kulturell gjæringstid, hvor nasjonale ideer og folkelige strømninger fikk det gamle eneveldets samfunnssystem til å knake i sammenføyningene.

Hans foreldre var gudfryktige og opplyste bønder. Allerede som barn var han opptatt med religiøse tanker. Hauges åndelige fedre er å finne i de oppbyggelsesforfatterne han leste: Martin Luther, Johann Arndt, Erik Pontoppidan d.y. m.fl. Hans Nielsen Hauges virksomhet i begynnelsen av 1800-tallet etterlot seg, ifølge O. P. Nyquist, ikke i Moss slik som i bygdene rundt, noen dypere spor. Haugianismen prellet stort sett av på innbyggerne i Moss. Allerede ved sankthanstider 1778 hadde Hauge reist til Bergen. Han fikk ikke være lenge i fred der før det ble rettet anklager mot ham. Stiftamtman- nen utbad seg en erklæring fra bergensbiskopen Johan Nordal Brun, som viste stor forståelse for Hauges virksomhet. Han pekte på at Hauge representerte en enfoldig kristendom, som ikke hadde i seg kimen til noen opprørsk holdning. Hauge fikk ellers mye motstand og opplevde en utmattelsesperiode utpå høsten 1797. Han følte at hans forkynnelse ikke slo igjennom på samme måte som i de første måneder. Det er mulig han også gjennomgikk konflikter på det indre plan som skapte splittelse i hans sinn, bl.a. fikk han dette året et tilbud fra en velstående støttespiller i Fredrikstad-området om å inngå ekteskap med hans datter. Hauge fant å måtte avvise dette på prinsipielt grunnlag, da det ville hindre ham i fullførelsen av det oppdrag han følte Gud hadde kalt ham til.

Men først hadde han opplevd sin første fengsling tredje juledag 1797. Sognepresten i Fredrikstad grep inn mens Hauge holdt samling hos en av sine slektninger i Glemmen.

Konventikkelplakaten fra 1741, som regulerte oppbyggelsesvirksomheten og forbød legmannsforkynnelse, ble igjen vekket til live. Men etter forhør både hos lokale og sentrale myndigheter viste det seg vanskelig å holde Hauge fast på det grunnlag som anklagen var reist. Hauge hadde passet på å følge bestemmelsen om at prestene skulle underrettes når noen ville holde oppbyggelse i hjemmene. Amtmann Andreas Hofgaard i Smålenene satte tingene på plass med sin tolkning av konventikkelplakaten, som han betraktet mer som en tilskyndelse til oppbyggelige samvær enn et forbud.

Etter fem uker var Hauge igjen på frifot, mer bestemt enn noen gang på å fullføre sitt oppdrag. Hans Nielsen Hauge omtalte i sine ”Reiser” de vakte i Moss som en beskjeden flokk som hadde florert på Moss i 40 år før hans tid. Denne bevegelsen var skapt av sogneprest til Rygge, Henrik Gerner, og den ble ført videre av residerende kapellan til Rygge og Moss, Jens Rennord. Tilhengerne her ble av befolkningen eller spottende kalt ”de hellige”.

Den første utnevnte sognepresten til Moss, Hans Henrik Thaulow, gir ifølge Ree det beste aktstykke til belysning av det åndelige livs stilling i Moss rundt 1800 i en offisiell skildring av et haugianermøte på Moss 1798. Han skriver at Hans Nielsen Hauge hadde skaffet seg et ”anhang” i Moss og omegn og han skulle holde et møte som sognepresten hadde bedt et av medlemmene om å underrette ham om når, og han ble nok en smule overrasket da Hauge selv ga beskjed. Thaulow forteller at auditoriet besto av et snes personer, og forretningen begynte med noen vers av salmer som to av disiplene sang. Thaulow skrev at
”stymperne kunde ikke – på meget få nær – lese innenad, de stammet og stavet under hele sangen, dog uden at slippe tonen”.

Sognepresten forteller videre at dette var ”et hårdt støt for min alvorlighed. Bak disse forsangerne satt Hauge uten å befatte sig med sangen. Efter denne holdt han sin preken. Det hadde vel vært urett mot bondedrengen å vente noe af ham som smakte af kunnskaper, ennsi lærdom, men jeg hadde dog virkelig ventet å finne spor af selvtenksomhed og talegaver; istedenfor dette fikk jeg høre det usleste ”pærevæv”, utført med pipende svak stemme”.
Sognepresten hadde faktisk problemer med å ikke bryte ut i latter, skrev han. Han bedyret at det ikke var av ond hensikt at han var til stede. Etter at Hauge var ferdig, fortalte sognepresten til Hauge og de andre tilstedeværende at ”når de intet annet foretok sig end hvad jeg nu hadde sett og hørt, måtte de gjerne for mig holde forsamlinger”. Men det var en betingelse: Det måtte ikke skje på en hverdag til hinder for noens lovlige næring. Sognepresten fastslo med en ovenfra og nedholdning fast at det alt sammen var en ”andektig nullitet”. Samtidig erkjente han at han ikke kjente godt nok til en del av publikums hengivenhet for det tåpelige når det bare var sedvanlig.

Ree konkluderer med å si at Thaulows dom også var i samsvar med borgernes dom. Opplysningstiden var også i Moss som alle andre steder munnet ut i en doktrinær livsoppfattelse, ”et fornuftig syn” på alt og alle som overveiende festet seg ved nytten.

Ree skriver videre at religiøsitet er noe irrasjonelt, men det er det ikke for mennesker av Hans Henrik Thaulows type. For ham var religiøsiteten i høy grad noe rasjonelt. Sognepresten skrev senere at han angret på at han ikke hadde reagert skarpere. Han hadde da oppdaget at Hauges budskap og hans bevegelse hadde fått uventede konsekvenser. Det viste seg at Hauges innflytelse sådde splid i hjemmene og fremkalte rare tanker. En kone på Moss Jernverk ble i 1799 splitter gal etter haugianernes påvirkning. Dette hang helt klart sammen med grublerier Hauge hadde satt i gang hos henne, mente presten.

Haugevennene, eller leserne som de også ble kalt, ble fra samme året utsatt for en viss forfølgelse mange steder, og Hauge ble senere fengslet. Etter at han ble arrestert, virker det som et par- tre grupper av haugianere fortsatte hans arbeid i Moss og Rygge. Gruppene besto av rundt 10 personer, kvinner og menn, gamle og unge, men vanligvis ikke barn og tjenestefolk. Samlingsstundene varte sjelden mer enn ett kvarter.

Om rasjonalisten og opplysningsmannen Thaulow var arrogant og noe nedsettende i sin omtale av Hauge, var han – til forskjell fra andre rasjonalister – en liberaler i praksis. Han la ingen hindringer i veien for bondesønnen fra Rolvsøy og hans tilhengere. Mange ble de ikke, men blant de få festnet inntrykkene seg ekstra dypt.

To generasjoner senere, da den lavkirkelige, inderlige kristendom blomstret opp for tredje gang i Moss, viste det seg nemlig at det hadde eksistert en tradisjon, en religiøs understrøm man kunne knytte an til. Selv om Hans Nielsen Hauge og hans bevegelse ikke umiddelbart fikk sterkt fotfeste i Moss, er han hedret med en vei oppkalt etter seg i Moss.

Kilder:
• Ørnulf Ree ”Moss før og nu”
• O. P. Nyquist ”Mossianna fra ældre tider”
• Wikipedia
• Norsk biografisk leksikon
• Aschehougs leksikon