Strandsitteren artikler

Bytårenets historie – en del av Moss bys historie

Av Vidar Hauge Halvorsen

Standsitteren gjengir her deler av talen som leder for «Tårnfuglene», gjengen med frivillige som holder Bytårnet åpent, Vidar Hauge Halvorsen, holdt ved Bytårnet på jubileumsdagen 10. august 2020. Arrangementet var det eneste på selve 300-årsjubileumsdagen med taler og folk fysisk tilstede, men under full kontroll med hensyn til smittevern. Etter å ha fortalt om hvordan byen fikk bystatus i 1720 sa han blant annet følgende:

Vi er ett hundreår tilbake i tiden og i 1920. Og Moss er 200 år! Og det skal markeres, selv etter en storkrig og økonomisk usikre tider. Byen endte opp med tre jubileumsgaver; fontenen i sandstein som senere ble flyttet til Øvre Torg, musikkpaviljongen i Kirkeparken og Bytårnet. Og Bytårnet? Sterke krefter, med ordfører Helly Hansen i spissen, mente at man trengte noe enda gildere til jubileet. Et tårn som skulle være «blot til pragt og forlystelse» og «byens unyttige gave til seg selv». Og slik ble det, etter en debatt som varte gjennom høst og vinter 1919-20, med skiftende standpunkter innen de politiske partier. Men i bystyrets møte 18. mai 1920 ble det, med 31 mot 11 stemmer, vedtatt å bygge «Udsigtstaarnet på Skarmyrfjeldet». Og da gikk det unna, og intet var gjort på forhånd. Skjønt steinen lå her, siden Fjellveien der bak dere var sprengt ut høsten før.

Gjennomført på tre måneder
Under tre måneder etter vedtaket sto Bytårnet ferdig og kunne offisielt åpnes på jubileumsdagen,10. august. Ingen har protestert når jeg påstår at bygningen bak meg, er det raskest gjennomførte kommunale prosjekt i Moss noensinne! Og festen 10. august for 100 år siden? Jo, stor- slagen. Det var en tirsdag, men postkontoret annonserte stenging kl. 12, bankene hele dagen. Og byens Handelsstand og Håndverkerforening oppfordret gjennom annonser sine medlemmer til å holde stengt og gi sine ansatte fri! Noe også flere selv annonserte at de gjorde. Og programmet var omfattende, med «musikk gjennem gaderne» fra kl 07, festgudstjeneste, sangertog til musikkpaviljongen for innvielsen (så fornærmet var de tydeligvis ikke). Og så var det borgertog fra Sportsplassen der nede til høyre, rundt på Skarmyra, for å ende i skolegården med tale av ordføreren. Og så avsluttet man med ordentlig fest! Folkefest på Sportsplassen med dans og «anledning til forfriskninger» i flg. programmet. Det var til avslutning festfyrverkeri fra Malakoftoppen og «Baal på Værlen» - formodentlig på flåter. Mye lys.

Gildt med illumination
«Illuminationen» som innebar at man lyssatte Bytårnet. Og det var nok i 1920 fortsatt gildt med elektrisk lys, særlig i mengder og med styrke. Moss Avis kunne i sitt referat dagen etter, fortelle:
«Den virkningsfuldeste av alle lyseffekter var dog Moss Elektrisitetsverk som med overordentlig held hadde løftet seg over Tårnet hvis konturer var trukket opp med ildlinjer sammensatt av i alt 160 lamper a 76 lys. Det trådte frem som et Eventyrslott, og folk ropte høyt av beundring straks man kom innen synsvidde. Nå vet vi hvordan byen kan markere festlige begivenheter en annen gang».

Det var i 1920. Så hvordan ble det med Bytårnet «en annen gang»? Litt ymse må man vel si, gjennom de kommende 100 år.

Tårnet ble holdt åpent av kommunen på søndager de første årene, men så dabbet det av. Men midtpunkt på 17. mai var det i mange år – så lenge barnetoget ble avsluttet på Sportplassen/Sandløkka, eller i amfiet der nede hvor barnehaven ligger i dag. Og i 1937 var naturligvis Bytårnet et fysisk midtpunkt ved Jubileumsutstillingen. Det sto der før utstillingen ble bygget opp, og sto alene igjen da den ble revet etter å ha hatt 320 000 besøkende på tre måneder. Og også i årene etter krigen prøvde kommunen med søndagsåpent med entre. 25 øre for voksne og 5 for barn, har jeg blitt fortalt. I 1970 feiret vi jo 250 år også med åpent tårn i dagene, men da var Nesparken og den nye Mossehallen det sentrale sted for markeringene.

Ivar Ernøs innsats
Tårnet ble etterhvert låst og stengt for besøkende og som sagt, kun åpnet på 17. mai eller etter særskilt avtale med kommunen. Og når 17.-mai toget forsvant, var det tilsynelatende slutt på all tilgjengelighet for folk. Og neppe var det helt trygt heller med tanke på trapper, treverk, fuktighet, fugler og vær og vind. Alle visste at Tårnet sto der, men ingen hadde vært inne i det var vel en slags status. Men heldigvis, i det nye årtusen skjedde ting!

Og jeg tillater meg å si at det primært skyldtes en mann: Ivar Ernø, bypatriot og leder av Selskabet for Moss Bys Vel. Det ble tatt initiativ til istandsettelse av Tårnet i 2005, og gode medspillere samt selvsagt Moss kommune som eier, bidro til en fullstendig renovasjon som dere ser resultatet av også pr. i dag. Da Ivar Ernø fikk Mossianiaprisen, fikk han den under hedersnavnet «Ivar i Tårnet». Og i 2011 var Tårnet lyssatt. Så pr. i dag er det flott både ut- og innvendig, og trygt tilgjengelig for bysbarn og gjester hver helg i sommermånedene. Driftet av noen glade frivillige. Så kom inn, og gå til topps!

Arrangementet ved Bytårnet 10. august var det eneste på selve jubileumsdagen. (Foto: Per Vorum)

• Forrige
• Neste