Strandsitteren artikler

Fire bybranner endret Moss totalt

Av Elisabeth Vogt

Fire bybrannene på 1800-tallet la hele Moss sentrum i aske, og rammet både fattig og rik. Sånn sett kan man si at brannene rammet rettferdig. Og de skulle endre byen totalt.

 

Gjenoppbyggingen etter bybrannen i 1881 ga rom for torghandel med yrende liv på Øvre torv.

Moss har vært rammet av mange branner gjennom tidene. Fire virkelig store branner, så vidt vi vet. For da rådstuen brant i 1858, forsvant også byens arkiver. Derfor vet vi ikke detaljert om byens vekst og fall tidligere.Moss hadde fire vektere som skiftet på å passe på byen mens resten av mossingene sov.

Natt til 24. mai 1807 hadde vakthavende vekter nettopp ropt ut at «Klokken er slagen to» da han så tykk og svart røyk veltet ut av pipen i den nye tobakksfabrikken til Henrich Gerner nede ved Mossesundet. Vekteren trommet så hardt han kunne for å vekke brannkorpset, mens han løp ned til tobakksfabrikken for å vekke opp folk som bodde i nærheten.

Det hastet! Etter en langvarig tørke og med sterk vind føyk gnistene lett og fant ny næring. Ilden vokste fort og voldsomt. Gatene var trange og husene lå tett. Brannen bredte seg raskt nord- og østover: 34 gårder ble ødelagt, i Henrich Gerners gate, Gudes gate, Møllergata, Kongens gate og i Bjerget. Både fabrikken og hjemmet til Gerner ble totalskadd. Det ble også to sager og to møller, og mange småhus. Brannen herjet i åtte timer. Ca. 200 mennesker ble husløse, men heldigvis omkom ingen.

Brannmannskapene hadde fire brannsprøyter og kunne heldigvis hente vann i nærheten, fra byens eneste vannledning som lå i Storgata. Alle i byen var forpliktet til å ha minst en brannbøtte i huset. Ved brann måtte de ta med seg bøtta og løpe til brannstedets nærmeste vannkilde. Her fylte de bøttene sine og lot dem vandre fra mann til mann i en kjede frem til brannstedet. Der ble vannet kastet på flammene. Ny bøtte kom nesten hvert sekund, så det var til stor hjelp i tillegg til de fire brannsprøytene. 

Mistanken om brannårsaken gikk til den nymonterte tørkeovnen for tobakksbladene. Kanskje var den ikke helt tett, slik at gnister kan ha sprutet ut og antent den tørre tobakken.
Gernergården ble bygget opp igjen, slik den står der i dag, den tidligere hovedbygningen til bryggeriet.

Erfaringer fra denne brannen førte til krav om at husene som skulle bygges opp igjen skulle ha større avstand. Men de fleste som mistet hjemmene sine var fattige mennesker som ikke hadde råd til å bygge nye hus. De fikk bo midlertidig på det kombinerte Arbeids- og sykehuset til de fikk ordnet seg på annen måte. Sognepresten, byfogden og tre borgere startet en innsamlingsaksjon for å hjelpe dem, og byen rikeste familier ga dem rause gaver. Etter denne brannen ble det også forbudt å la vraktømmer eller planker ligge og slenge i gatene og hjelpe ilden med å spre seg. Heretter skulle vraktømmeret samles på en plass ovenfor Fossen.

Brannen 1808
For det ble ikke med bare denne brannen. Allerede sommeren etter begynte det å brenne i grosserer Momme Petersons gård ved nåværende Øvre Torv. Han hadde nettopp gått ut med sin kone for å se til svenske krigsfanger som skulle bespises før de ble fraktet ut av byen. Danmark / Norge lå jo alltid i krig med Sverige. Det var tjenestefolkene som oppdaget brannen i fjøset bak hovedbygningen. Men de klarte ikke å slukke den. Det blåste ganske friskt. Ilden spredte seg først til hovedhuset før gnistene føk tvers over gata til nåværende Kongens gate 15-17 (den såkalte Bankgården som nå er blitt Nobel cafe) og videre opp Kongens gate, til dagens lyskryss.

22 gårder ble ødelagt i denne brannen. I tillegg til boliger ble en klesfabrikk, to sagbruk og to møller lagt i aske. Derfor mistet også mange arbeidet sitt. Kornmangel på grunn av krigen mot England og Sverige kom i tillegg, så det sto ganske dårlig til for mossingen i disse årene. Vi kjenner jo alle historien om Terje Vigen. Hele byens økonomi ble satt tilbake etter de to brannene, og folketallet sank i flere tiår.

Denne gangen var det de rikeste med de størst husene i byen som ble rammet. Gjenoppbyggingen etter disse to brannene skulle forandre byen en god del.

Da Momme Peterson måtte bygge seg nytt hus, trakk han det litt lengre tilbake fra Kongens gate. En liten plass ble laget hvor bøndene kunne selge varene sine. Det var begynnelsen til Øvre torg. Etter de to brannene ble det satt opp en brannkum med vann der på torget, og vannposter og vanntønner rundt om i byen i tilfelle det skulle oppstå en ny brann. Og det gjorde det. Flere ganger.

Noen benyttet oppstyret under brannene til å tuske til seg andre menneskers saker. En fattig enke stjal en sølvspore og litt kaffe, og ble selvfølgelig oppdaget. Dommen ble hard: Hun ble dømt til å bindes og offentlig piskes - og til å arbeide på tukthuset resten av livet. For tyveri under ildebrann må straffes hardere enn andre tyverier het det.

I januar 1842 brant møllebygningen som lå ved siden av Konvensjonsgården på Verket. Da hadde Moss fått en stasjonær brannvakt på toppen av Bjerget, med utsyn over det meste av byen. Vekteren oppdaget brannen ganske fort. Og takket være lite vind lyktes det å redde både Konventionsgården og de små trehusene i Verksgata. Så var det rolig i 16 år, bortsett fra noen dagligdagse småbranner.

Brannen 15. april 1858. kimte kirkeklokkene og varslet en ny brann i Moss. Det var den største brannen i Moss bys historie. Det begynte i et hus i Kransen. Med sterk sønnavind spredte ilden seg raskt nordover Kirkegata og videre over hele dagens sentrum. Til sammen brant 58 gårder, inkludert den fine trekirken, det gamle rådhuset, prestegården, Herbergegården (nåværende Moss Hotel), de fleste husene i Fleischers gate, Værlegata, Skoggata, Kirkegata, de få husene som lå opp mot Skarmyra, dessuten allmueskolen, fattighuset og nordlige del av Storgata. Brannen stoppet ved Gudegården, som nå er byens eldste hus, og Kong Carl. Totalt 58 eiendommer ble ødelagt eller skadet. Alle var bygget i tre.

 

Moss hotell som det ble bygget opp etter bybrannen i 1858, også det i teglstein. Men det ble senere pusset og malt. 

 

Den fine korskirken i tre brant opp i storbrannen i 1858. Den sto der hvor Moss kirke står i dag.

I tillegg til alle husene med innbo som brant, brant også tømmer for store verdier – og over 50.000 liter med brennevin ble ødelagt. Brannen i Moss kunne ses helt fra Horten. Derfra kom 60 soldater for å hjelpe til med slukkingen. I denne brannen var det «bare» 16 arbeiderfamilier som mistet hjemmene sine, så formannskapet satte ikke i gang noen hjelpeaksjon.

Men det gjorde andre:
Dagen før var det også en storbrann i Christiania. De samtidige storbrannene i Christiania og Moss vakte stort oppstyr både her i landet og i utlandet. Bidrag til de nødstedte i Moss strømmet inn fra nær og fjern. Fra Stockholm og London, fra Enerhaugens Arbeiderforening i Christiania og fra Horten Håndverkerforening. Også hele den kongelige familie i Stockholm engasjerte seg.

Siden rådhuset var bare aske, fikk byens administrasjon bruke dansesalen i Storgaten 20, der byfogden bodde. De enkelte etatene måtte finne seg annet husvære. Kirken var det heller ikke noe igjen av. I tre år ble gudstjenestene holdt i et tidligere brenneri i Storgaten. Arrestantene ble puttet i Hagemanns kjeller som ble gjort om til fengsel. Med så mange hus som forsvant, ble det naturlig og nødvendig å omregulere en del av gatene. De ble bredere, og husene fikk etter hvert større avstand.

Både kirken, rådstuen og en rekke private gårder måtte bygges opp igjen. Fra da av skulle alle nybygg i sentrum bygges i mur. Det bidro til et mer helhetlig miljø av mursteinshus rundt kirken. Ny kirke, Moss Sparebank, det gamle biblioteket, og senere trygdekassen og Moss kunstgalleri ble alle bygget i rød murstein.

Bidraget fra Staten var at Moss slapp å betale toll for å innføre murstein og takstein fra utlandet. Ved denne brannen var det for lite vann til slukningsarbeidet. Derfor vedtok formannskapet å bygge et vannverk på Klommesten. Dette sto klart ved neste brann i 1881. Men også her ble kapasiteten for liten.

I 1881 brant 39 hus ned, de fleste i Kongens gate og Klostergata. Denne brannen startet ved Moss Bryggeri som da lå i Kongens gate 15. Huset som Momme Peterson bygget etter brannen i 1808 brant igjen. Nå bodde barnebarnet hans der, Theodor Peterson. Gnister føyk oppover på begge sider av Kongens gate og videre i Klostergata, helt frem til dagens lyskryss. Selv om brannen var en alvorlig ulykke, benyttet kommunen anledningen til å utvide gatebredden i Kongens gate og Klostergaten. Christian Augusts plass og Wulfsbergs gate ble anlagt. En sti ble utvidet og forlenget og ble til dagens Løkkegata. Flere av de små murbygningene som fremdeles ligger oppover i Kongens gate ble oppført da.

Etter denne brannen ga Th. Peterson fra seg hele tomten hvor det nedbrente huset sto, og Øvre torg kunne utvides. Basarbygningen ble bygget med en liten park på taket. I Bjerget ble det laget en ny gate, Wulfsbergs gate. Ny bebyggelse vokste opp her. Vogts gate ble rettet ut. Der brannen hadde herjet ble det laget et kloakksystem som var mye bedre enn før.
Det ble bygget enda et vannreservoar ved siden av det første på Klommesten.

Et privat selskap hadde som formål å stå for «Moss Bys Forskjønnelse». De plantet trær langs gatene og på de åpne plassene. Gassverket sørget for belysning i gatene. Så bare noen få år etter storbrannen var det blitt riktig pent i sentrum.