Strandsitteren artikler
Da rasehygiene var tema på bondestevne på Melløs
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
- Publisert 20. november 2017
Da rasehygiene var tema på bondestevne på Melløs
Av Bjørn Steinar Meyer
4000 i landsmøteteltet
Hver sitteplass er opptatt, 4000 mennesker har benket seg i det enorme landsmøteteltet på Melløs gård. Forventningene er store, hele bondelags-ledelsen og noen av gjestene har inntatt plassene like foran scenen. Dette er det kanskje viktigste foredraget under årets største bondebegivenhet, Norges Bondelags landsmøte i Moss 18., 19. og 20. juni 1937.
Nestformann og skogeier Asmund Enger ønsker den internasjonalt anerkjente foredragsholder, 77-åringen dr. Jon Alfred Mjøen, velkommen. Inspirert av kunnskapen fra besøk i den nazistiske bondehovedstaden Goslar har Enger gått i bresjen for å få den omstridte rasehygienikeren til Moss. Den forventningsfulle forsamlingen applauderer ivrig når han med bestemte skritt entrer talerstolen. Gjennom runde briller skuer han ut over landets fremste bondeforsamling - han er blant venner, blant meningsfeller. Blant bønder; nasjonens viktigste folkegruppe.
På første benk sitter bondehøvdingen selv, Johan E. Mellbye og bondekvinnebevegelsens fører-kvinne Olga Bjoner sammen med Asmund Enger, generalsekretær Wilhelm Dietrichson og sekretær Sigurd Fjørtoft, samt de tre medlemmene av Norges Bondelags nyutnevnte ættegranskingskomité. Alle vil de ha med mannen på talerstolen som konsultativt medlem – i spørsmål om rasehygiene som komitéen anser å være en sentral del av arbeidsområdet. De ønsker et klart mandat fra Norges bønder for å gå i gang med arbeidet.
Jon Alfred Mjøen var en ledende rasehygieniker i førkrigsårene.
Mange arvebiologiske farer
Mange opplever dette som et historisk øyeblikk. I går gikk 12.000 mennesker fra sentrum til stevne-plassen, med Mellbye og en bunadskledd Olga Bjoner i spissen. Hun holdt velkomsttale og ledet den storstilte festen full av taler, sang, musikk og tablåer. Aldri hadde en bondetilstelning samlet så mange. Det tolkes av de fremmøtte som et bevis på hvor sterkt, også historisk, bondebevegelsen står.
Jon Alfred Mjøen slår øyeblikkelig fast: - Mange farer av arvebiologisk art truer de nordiske folk.
Mens han taler henger han opp den ene vegg-tavlen etter den andre. Dette er dokumentasjon han har utarbeidet ved Vinderen Biologiske Laboratorium, instituttet han leder. Tavlene inneholder tall som viser nedgang i fødselstallet hos de dyktige ætter. De viser også det økende antall ulykkelige, de som på grunn av dårlig arvestoff er så å si forutbestemt ved fødselen for asyler og fengsler. Skremmende opplysninger, men de mange i teltet får bekreftet hvorfor tidsånden er som den er. Noen av tavlene viser begavelsens arvegang i nordiske slekter, som ættene til Harald Hårfagre, Snorre Sturlasson, Grieg, Bjørnson, Nordraak, Lindemann, Castberg og Guldberg, slekter med kunstnerisk, politisk og matematisk begavelse. Deretter demonstrerte Mjøen noen slekter med flere hundre forbrytere i hver. Kontrastene er voldsomme.
Mjøen forlater dokumentasjonen og ser ut over forsamlingen: - Vi har nå flere åndssvake og sinnssyke, flere sedelighetsforbrytere og inn-bruddstyver og langt færre forplantningsdyktige og livsfriske mennesker enn alle andre tidsepoker vi kjenner eller som vi har oversikt over.
Forsiden på boka Mjøen ga ut om sine teorier.
Norske bønder må lære plantebiologi
De fremmøtte får igjen bekreftet sine antagelser. Flere bekreftelser følger, for Mjøen knyttet tidens nedgang i folkekraft og folkesunnhet til barne-begrensningen som har funnet sted, og finner sted blant landets beste slekter. Sverige som land og Oslo som by går foran i avfolkningsprosessen.
Budskapet er klart: - Så lenge nordiske bønder lærte sine sønner plantebiologi og dyrebiologi ute på åkeren og i dyrestallen, så lenge nordiske mødre lærte sine døtre å velge sin mann fra de beste ætter, gikk rasen fremad, oppad, og gjorde Nordens folk til hersker- og førerrasen for en større del av verden. Men så skjedde forfallet, påpeker Mjøen: Skolene overtok utdannelsen: - Da glemte de nordiske folk det viktigste av alt: Livslæren, biologien,ættereisningen, slektsforskningen og fremfor alt slektsdyrkelsen.
Eksempler på verdens mange raser i ”faglitteraturen” om temaet rasehygiene.
Rasehygienikeren forklarer bøndene deres historiske og biologiske rolle:
- Bondejorden er også den viktigste kilde til biologisk fornyelse. Vi har påvist at befolkningen i en hvilken som helst storby vil dø ut hvis den blir overlatt til seg selv. Grunnen til at så ikke skjer er at den tilføres fornyet livskraft fra bondeslektene. I slektsledd etter slektsledd har bøndene gitt sine beste sønner og døtre til storbyen. Bondegården – det er nasjonens livscelle. Men i storbyen forsvinner disse verdifulle elementer på grunn av lave barnetall.
Mjøen treffer hver sjel i forsamlingen, alle har opplevd flukten fra landsbygda, at odelsgutten selv vender gården ryggen for å søke lykken i byen og aldri vender hjem igjen.
Mjøen oppsummerer: - Vi må skjelne mellom retten til å leve og retten til å gi liv. Med andre ord;
vi må ha en stat på biologisk grunn, og begynne med ættegransking, slektsarv, slektsdyrkelse. Folkets livskraft er de byggende, bærende, skapende slekter og disse finner vi innen bonde-standen – adelsstammen, odelsstammen.
-Fortsett, fortsett, roper tilhørerne
4000 mennesker reiser seg og trampeklapper. De roper. De vil ha mer. De vil vite mer! - Fortsett! Fortsett! roper de i takt.
Ættegranskingskomitéen kan umulig få et bedre grunnlag å starte sitt store arbeid på. Gransking av bondeættenes fortid er en sak Olga Bjoner og bondebevegelsen alltid hadde vært opptatt av, men som de etter sine mange tysklandsturer og samtaler med folk som raseteoretiker Alfred Thoss nå ser som stadig viktigere.
Det var ikke tilfeldig at det var Mellbye og Olga, samt nestformannen Asmund Enger, som ivret mest for å opprette komitéen: Mellbye hadde hatt mye kontakt med det tyske landbruks-departementet og NSDAPs landbruksminister Walter Darré. Mellbye representerte Bondelaget i Goslar, og han hadde to ganger vært taler på parti-arrangementet Nordische Gesellschaft i Lübeck. Og allerede i programmet for stortingsperioden 1922-1924 hadde Bondepartiet/Norges Bondelag rasehygieniske synsmåter, som vern av «den norske folkestamme» mot alt som bryter ned familieliv og folkekarakter. Samt hindre innvandring av «mindre heldige folkeelementer». Blant disse befant, etter manges mening, også jødene seg.
Tanken om å organisere ættegransking og rasehygiene var overmoden. Det var gått mindre enn tre år siden Stortinget vedtok en lov om tvangs-sterilisering. Loven skulle i første rekke gjelde for seksualforbrytere, prostituerte, foreldre som ikke kunne ta vare på barna sine etc. En gruppe som man regnet representerte flere av disse punktene,var taterne. De fikk snart merke loven i praksis.
Samfunnet må beskytte seg
Farmasøyten og eksperten på rasehygiene, eugenikk og rasebiologi, Jon Alfred Mjøen, grunnla Vinderen Biologiske Laboratorium i 1906. I 1914 ga han ut verket «Racehygiene» som flere ganger ble utvidet etter hvert som han mente forskningen hans ga nye resultater. Et av hans postulater var at et mo-derne samfunn må beskytte seg mot «dårlige» arvebærere (psykisk utviklingshemmede, epileptikere, forbrytere, prostituerte og andre) ved
å nekte dem å få barn. Han advarte mot raseblanding og faren for biologisk degenerasjon. Han gikk inn for at åndssvake, epileptikere og «lignende aandelig og legemlig forkrøblede individer» måtte interneres, hvert kjønn for seg. Lignende tiltak ble foreslått overfor drankere,kriminelle og folk som ikke ville arbeide. I interneringsleirene skulle det iverksettes et storstilt steriliseringsprogram. De laverestående skulle få leve, men ikke få lov til å reprodusere seg. For å høyne kvaliteten på arvestoffet i befolkningen, foreslo han at ektefeller måtte legge frem helseerklæring før de giftet seg.
I bondebevegelsen ble han omfavnet, i det norske universitetsmiljøet fikk han hard kritikk for uvitenskapelighet. Men selv i sosialistkretser, som var skeptisk til mye av Mjøens tankegods, fant han støtte. I 1934 skrev det fremtredende arbeiderpartimedlem og senere helsedirektør Karl Evang, at «... den tanke f.eks. å begrense antallet dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som sosialismen alltid har gått inn for.»
Stortinget støttet tvangssterilisering
Ideen om tvangssterilisering hadde massiv støtte på Stortinget og fra mange av landets kvinne-organisasjoner. At det fantes laverestående in-divider enn nordmenn, ja kanskje de fleste var det, var en allmenn oppfatning. På 1930-tallet var det å tale om rasehygiene og den norske og nordiske rases overlegenhet, god tone i vide kretser. For eksempel rette Oslo Høire Kvinners klub ved formannen Gulla Grudt i 1933 en inntrengende henstilling til regjeringen om å lage en proposisjon til lov om biologisk kontroll med innvandring, om å sterilisere de «lavverdige befolkningselementer». Høyre-kvinnene henviste til forslag fra Den norske rådgivende komité for rasehygiene og fra Straffelovskommisjonens innstilling fra 1932 om sterilisering. Formannen i den rådgivende komitéen – Jon Alfred Mjøen.
Dessuten, skal ætten føres videre, må alt legges praktisk til rette så det er mulig. Olga Bjoner foreslo konkrete tiltak som kunne gjøre livet lettere for landsbygdas gravide og fødende. Blant annet innføring av barnetrygd. Den ville gjøre det mer attraktivt å føde barn – og slik sikre den norske befolkningens rasemessige fremtid. (Nationen, «Kvinnen og hjemmet» 20.02.1937)
I 1939 ga Bygdefolkets Opplysningsforbund, Bondelagets eget, ut et hefte med veiledning til studielederne, «Ættegransking - rasehygiene». Her var kapitler som «Kvinna, hjemmet, ætta» og «Innvandringas betydning i norsk ættehistorie» som skildrer «låkt folk» og ikke fullt så dårlige.
Kilder: Div. lokalaviser, bondeaviser, Tidens Tegn, Bondebladet m.fl.