- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Paul Norberg, redaktør i Strandsitteren
Det vakte oppsikt i hele landet da Drammen kommunestyre vedtok å kun ta i mot ukrainske flyktninger. Det skjedde i februar i år, og det var Drammen Frp som sto i spissen for å få gjennom dette vedtaket. Mange kommentatorer mente at dette grenset til rasisme, og statsminister Støre fastslo raskt at vedtaket var ulovlig. Han fikk medhold av Statsforvalteren i Oslo og Viken, som på den symboltunge dagen 9. april, publiserte sin beslutning om at vedtaket i Drammen om var i strid med diskrimineringsforbudet i Grunnloven.
I dette nummeret av Strandsitteren tar vi for oss innvandring og innflytting til Moss som eget tema. Våre artikkelforfattere skriver om den betydningen innflyttere har hatt for byen gjennom flere hundre år. Det er tankevekkende at den tidligere næringslivslederen Gunnar Laursen, som er æresmedlem i Moss Industri- og Næringsforening, forteller at Moss Glasværk tidlig hentet inn tyrkere og pakistanere for å kunne fylle opp alle arbeidsskiftene. Og da Moss kommune på 1970-tallet spurte: «Kan dere ta imot et par vietnamesiske båtflyktninger», svarte Laursen at «… vi kan iallfall ta 20, kanskje 30».
Det viser seg at svært mange av innvandrerne til Moss har vært til stor nytte for byen. Som en viktig industriby har det vært nødvendig å hente inn arbeidskraft. Noen ganger var det svenske innvandrere som dominerte. Andre ganger var det innflyttere fra Nord Norge, og fra 1960-tallet og framover var det innvandrere fra mange ulike land fra flere verdensdeler. Svært mange av dem kommer fra krigsherjede land, og en stor del flykter fra fattigdom og fornedrelse.
Ingen av partiene i Moss bystyre har gjort forsøk på å få gjennom vedtak av den typen Drammen kommunestyre gjennomførte. Heldigvis! Moss har en god tradisjon for å ta i mot innvandrere, og har et godt system for integrering.
I dag har de fleste innvandrerne blitt en del av lokalsamfunnet, men de holder også sammen i sine nasjonale foreninger og trossamfunn.
De siste årene har det årlig kommet rundt 40 flyktninger til Moss. I 2023 skjedde det en endring, da kom det 223 nye flyktninger, og i 2024 har kommunen påtatt seg å bosette enda 200 nye flyktninger. Krigen i Ukraina har fått tallene til å øke. I Moss får de bolig og opplæring i norsk og samfunnsfag. Barna får skolegang, og voksne mellom 18 og 55 år må gjennomgå et introduksjonsprogram for å komme inn i arbeidslivet.
Spørsmål om innvandring skaper alltid debatt, og både blant folk flest og blant de politiske partiene finnes det ulike oppfatninger. I et par av våre tema-artikler får vi et innblikk i hvordan det har vært å komme til Moss. Vi håper at artiklene vil gi nyttig informasjon, sett fra enkelte innvandreres synsvinkel.
Moss har en god tradisjon for å ta i mot innvandrere, og har et godt system for integrering, mener redaktør Paul Norberg.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Elisabeth Vogt
En hjemvendt amerikaner ble forskrekket da han kom hjem til Moss og fikk se hvor gammeldags alt var her i forhold til i «Junaiten». Han skriver et leserinnlegg i Moss Avis i 1894:
«Jeg har i de siste dagene hatt en del forretninger på Moss og truffet sammen med mange mennesker der. Jeg vil ikke nettopp si at alle forekom meg som smarte forretningsmenn etter amerikansk målestokk, men det var jo noen raske for- retningsmessige folk, bedre enn i andre norske småbyer. Kontoret og annet utstyr kunne også gåan. Men så kom jeg ned på postkontoret, det glemmer jeg aldri: Først ødela jeg min nye flosshatt - den hadde kostet meg 7 dollar i New York – fordi jeg måtte gå gjennom en våt klesvask som hang til tørk i gården like foran inngangen til postkontoret. Det er vel ingen sak for folk som er kjent der, jeg så dem krysse nokså galant mellom lakener og underbukser og kom igjennom uten havari. Men for meg som var vant til å gå «straight foreward» og var ukjent i farvannet, var det helt umulig å klare seg.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
av Arne Stylegar
Moss Historielag arrangerte i juni 2006 en tur på Jeløya for å registrere fornminner. På vår vandring la vi også veien ned til Rosnestangen for å se på restene etter sjøflyhavna som var i bruk i 1935 og i 1936.
Havna var etablert i den hensikt å ta i mot sjøflyet Havørn som skulle transportere post på strekningen Oslo — Moss — Arendal — Kristiansand — Stavanger — Haugesund — Bergen. I tillegg til å transportere post, tok flyet også om bord passasjerer. I årene 1935 og 1936 fraktet Havørn ca. 3000 passasjerer på strekningen, og av disse gikk vel 100 ombord i Moss.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Thon-gruppen skal rive den delen av Amfisenteret som eldre mossinger fortsatt kaller EPA og Domus. Forretningene skal vekk, og det er planlagt 230 boliger i dette sentrumsområdet. Da vil også det gamle Domustorvet, dagens parkeringsplass i sentrum, forsvinne.
Av Paul Norberg
Før Domus og EPA ble bygget, var det et torv der parkeringshuset og parkeringsplassen fortsatt er plassert. Dette ble bare kalt Nedre Torv.
Pølsespising
Selv har jeg noen vage minner fra Nedre Torv i Moss. Her var det vanligvis livlig torvhandel. Bøndene fra hele Mosseregionen kom for å selge sine gårdsprodukter, og det var et yrende torvliv. Nedre Torv var også en sentral plass for ulike arrangementer, og på 17. mai var det musikk, taler og leker for barn der. En av de mest populære lekene var pølsespising. Pølsene ble hengt opp i en tråd, såpass høyt at vi så vidt rakk opp til dem ved å stå på tå. Så var målet å spise hele pølsa raskest mulig. Det var ikke nødvendigvis en sunn lek, men den var morsom.
Jeg husker også at russepresidenten fikk holde sin 17. mai-tale på Nedre Torv. I 1962 var den senere Moss Avis-journalisten Finn Saugestad leder for rødrussen. Og han var nok den siste russepresidenten som talte på Nedre Torv. For i 1963 ble det bygget parkeringsplass over torvet i forbindelse med at de to store forretningsbyggene Domus og EPA ble oppført. I 1964 sto de flotte byggverkene ferdige, og de ble tildelt en pris for de fineste betongbyggene i landet.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Rå'stua
av Karin Behn Skjævestad
Det første rådhuset i Moss (også kalt rådstuebygningen, på folke- munne "Rå'stua") ble oppført på slutten av 1700-tallet. Denne store to- etasjes trebygningen ble brukt til mange formål. Lokalet til bytinget lå i første etasje, her var det også auksjonslokale, værelse for forlikskommisjonen, samt underfogdens leilighet. I annen etasje var det fem rom for arrestanter. Politistyrken i 1854 besto av en overbetjent, som også var underfogd, tre politibetjenter og seks vektere, samt to eldre bytjenere. Dette huset gikk med i den store bybrannen i 1858.
Kort tid etter ble det besluttet å oppføre et nytt rådhus på den gamle tomten. Murmester Martin Gundersen fikk i oppdrag å bygge det nye rådhuset, som skulle oppføres i rød murstein. Det samme materialet ble også brukt til å bygge opp igjen kirken og Herbergergården, som også ble flammenes rov. Senere kom flere bygninger til i rød murstein i det samme området, og vi fikk "Det røde kvartal".
Det nye rådhuset sto ferdig i 1862. Moss Sparebank bevilget 500 speciedaler til det nye rådhuset mot at banken fikk lokaler i bygningen. Politiet disponerte bare et par- tre rom, men det ble bygget fengsel i tilknytting til rådhuset. Rådhuset ble, som tidligere, benyttet av bystyret. Her var rettssal, dommerværelse, vitneværelse og leilighet for vaktmesteren. Underfogden hadde også leilighet i bygningen. I den bakenforliggende fengselsbygningen var det celler, arbeidsværelse, badeværelse og kontor for vaktmester.
Det ble produsert mye sprit i Moss på midten av 1800-tallet, drukkenskap er meget alminnelig, skriver Marcus Thrane i et referat fra et møte i Moss i 1850. Arrestasjoner for fyll og uorden var derfor det vanligste. Men det ble også begått en rekke andre lovbrudd: gateuorden, vold mot politiet, "skvulping" av stinkende gjødsel i gatene, barns skoleforsømmelse, løse griser i gaten ...
Fram til 1875 var byfogden også politimester i Moss. Men ved kgl. Resolusjon av 5. mai 1875 ble det opprettet et eget politimesterembete for byen. Politimesteren var også bestyrer av Moss Hjelpefengsel. Politistyrken besto da av en overbetjent, tre politibetjenter, seks konstabler samt politimesteren. Fredrik August Zahn Sandberg var den første politimesteren i Moss (1875-1881). Før politikammeret fikk sin første "Svarte Marja" måtte politiet dra arrestantene på kjelke om vinteren og på dragkjerre om sommeren. Og det var heller ikke lett å få arrestantene opp trappen til "rå'stua". Det ble jeg vitne til på 1950 tallet, da jeg en lørdag ettermiddag så to politibetjenter slepe en motvillig kvinne opp denne trappen. Det gjorde så sterkt inntrykk at jeg aldri har glemt det.
Etter hvert ble mangelen på plass mer og mer prekær. Møtene måtte holdes i gymnastikksalen eller annet egnet lokale, da bystyresalen var blitt for liten. Fengslet derimot, viste seg tilstrekkelig for behovet. Ved århundreskiftet 1899-1900 overtok politikammeret hele bygningen, og i 1910 ble det bygget en egen politiarrest i fengselet hvor drukkenskapsarrestanter og husville kunne settes inn.
Kilder: Moss Avis
J. R. Schreiner, Moss 1814-1914 Mossemagasinet
Den 19. februar 1940 ble det til Moss Bygningsråd anmeldt til utførelse et underjordisk kommandorom i armert betong i tilknytning til Moss Politikammer. Etter hvert som det sivile luftvern kom i funksjon med stab og utrykningsstyrker, ble dette rommet brukt som kommando- plass av staben. Inngangen til kommando- rommet var via en trapp fra entreen i politikammeret. Rommet var enkelt innredet, og et hånddrevet ventilasjons- aggregat skapte støy. Varslingstiden ble noe lang fordi varslingstelefonen var i politivakten, mens varslingsutløseren var i kommandorommet. Der satt staben med fagsjefer, politi, sambandspersonell og andre. I hektiske perioder var Orts- kommandant og representanter for kommunens politiske ledelse (N.S.) tilstede.
Skisse av kommandorommet.
Stasjoner for utrykningsmannskaper, som besto av førstehjelpere, sanitets- personell, brannmannskaper, gassrensere og hjelpepoliti ble etablert rundt i Moss. Det sivile luftverns styrker ble rekruttert fra Samorg., arbeidersaniteten, speider- bevegelsen, sanitetsforeningen og andre frivillige organisasjoner. Politimesteren var den formelle sjef for det sivile luftvern, og en polititjenestemann var sekretær ved siden av sin ordinære polititjeneste. Som daglig leder fungerte en tidligere offiser. Etter krigen ble rommet brukt til våpenlager. Det er i dag fylt igjen.
Kilder: Boken "Motstandskamp og dagligliv i Mosse-distriktet 1940-1945" og en artikkel av Gunnar H. Pettersen.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Rabekk har gjenoppstått i Tune
Av Oddvar Aasen
Rabekk har gjenoppstått. Ikke i Moss, men i Sarpsborg. På Tune prestegård har den gamle bygningen som måtte rives på Ryggeveien, blitt en naturlig del av gårdstunet. Carina Jelsness og Kenneth Jensen har i løpet av et halvår omskapt stokkene som lå lagret under presenninger i Spydeberg til en vakker bygning som om kort tid vil ta imot foreninger og privatpersoner til foredrag, møter og festligheter. Fra før driver det historisk interesserte ekteparet selskapslokaler i den gamle hovedbygningen på prestegården som ligger langs Tuneveien, rett overfor den tidligere Østfold-teknikken. Sarpsborg kommune leier ofte lokalene, og det er stadig brylluper, minnestunder, konfirma-sjoner og runde fødselsdager der.
Hvordan havnet så herskapsboligen på Høyden i Moss i nabobyen Sarpsborg? Historien er lang og komplisert, og det skal ikke rippes opp i den her, men faktum er at i Moss ble det ikke funnet plass til bygningen som Alfhild Bellin Horn i sin tid skjenket Moss Ættehistorielag. I forbindelse med omregulering av Ryggeveien måtte Rabekk vike plass.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Rachel fra Maxegården – modig «Mor i nøden» under krigen
Tekst og foto: Heidi Morrell Andersen
En av heltinnene fra andre verdenskrig, Rachel Jensen, bodde i en leilighet i Storgata i Moss. Hennes omsorg og engasjement var viktig og avgjørende for mange mennesker i mossedistriktet.
Rachels 75-årsdag ble feiret med glede. Hun fikk en mengde blomster.
Rachel ble født i Moss i 1890. Hun vokste opp i en storfamilie og måtte tidlig ut av barndoms-hjemmet for å finne eget arbeid. Hun var liten av vekst og hadde en haltende gange på grunn av et fall i trappen da hun var liten.
Etter fire år som tjenestejente hos slaktermester og pølsemaker Andresen i Gudesgate, reiste hun inn til hovedstaden. Hun hadde fått arbeid på et hotell og var klar for et liv som voksen, på egen hånd, et godt stykke hjemmefra.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
REALISMENS SLAGMARK: 1814 I ØSTFOLD
En tredelt historie
av Åsmund Svendsen
Ved siden av okkupasjonshistorien 1940-1945, er 1814 Norges mest sentrale nasjonale fortelling. Den definerer det nasjonale fellesskapet og er startpunkt for historien om det moderne Norge. I grunnlovsjubileet i år gjelder det å ha grunnfortellingen på plass.
Historien om 1814 er et tredelt drama, som begynner i januar og slutter i november. Første akt, som har 17. mai som høydepunkt, er mest populært. Dermed blir 1814 synonymt med 17. mai, som av mange oppleves som sluttpunkt for hele året 1814. Skjedde det noe etter dette, kan man spørre seg?
De to neste aktene er minst like interessante. For vår fylke er andre akt særlig sentral, tiden fra Eidsvoll i mai til Østfold og Moss i august. Andre akt er en glemt gullgruve, preget av dramatikk og store følelser. Dette peker fram mot tredje og avsluttende akt i fortellingen, høsten 1814 som slutter med kongevalget og inngåelsen av unionen med Sverige 4. november. Foruten noe sølle historikere, kjenner nesten ingen historien om 1814 etter 17. mai. Dette er dypt alvorlig: Østfold har en plikt til å fortelle andre akt med en høy og tydelig stemme.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Refsnes Gods
av Karin Behn Skjævestad
Litografi av ukjent kunstner, utgitt av Sæbbos Boghandel, Moss
Tidligere plan– og bygningssjef i Moss kommune, Ragnar Hagen, arbeidet på 1990-tallet med en arkitektonisk turguide for Moss og Jeløy. Dessverre ble ikke denne guideboken utgitt. "Moss er faktisk et interessant område med en bred bygningskultur" sier han (Moss Avis, 4. okt. 1998). Ragnar Hagen har gitt meg tillatelse til å bruke sine opptegnelser. Tusen takk, Hagen. Jeg vil supplere med det jeg vet om de forskjellige bygningene i denne artikkelserien. Så håper jeg at dere, slik som jeg, vil se disse bygningene på en ny måte og bli enda mer glad i byen vår. Vi begynner med Refsnes Gods
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Refsnes Gods. Den eldste tiden
Av Knut Thorvaldsen
Dette innlegget bør ees som et tillegg til det Karin Behn Skjævestad tidligere har skrevet om Refsnes Gods. Det forteller at Refsnes ikke alltid har vært den storgården som man kanskje tror. Gjennom århundrene var eierforholdene kompliserte på grunn av arv. Beskyldninger om trolldom og et odelsskifte hører også til historien. Og hvem bygde hovedbygningen?
Det er ingen gård i mossedistriktet som har fått så mye oppmerksomhet og blitt tillagt så mye feil historie som Refsnes Gods. På bygningen henger en plakett (bildet) med årstallet 1767 og hvor det opp-lyses at David Chrystie bygde gården. Det skulle da tilsi at det var David Chrystie d.e. som var bygg-herre. Her må det gjøres oppmerksom på at Refsnes gård aldri har vært et gods, hvilket betyr at gården har hatt andre gårder under seg. Refsnes har alltid vært en vanlig gård frem til David Chrystie jr’s kjøp.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
HULE MED MYE HISTORIE
Av Arne Stylegar
I Refsnesalleen på Jeløy finnes to meget spennende historiske steder. Først kommer vi til «Refsnesila», vel kjent for mange mennesker gjennom tidene. Hit går man for å hente fint, klart kildevann. Men det mange ikke vet, er at «Refsnesila» og «Refsneshula» har en klar sammenheng. Det er ulendt terreng der, så «hula» må man vite om for å finne.
Det er mange historier og sagn rundt disse to stedene. Hula ligger ca. 65 moh. Noe som tilsier at strandlinjen gikk her for ca. 7000 år siden. Hula er ca. 8 meter dyp og består av 2 rom. Det innerste rommet er ca. 3 x 1,5 m, mens det ytterste rommet er ca. 5 x 2 m. Lengst bak i det indre rommet er det en pipelignende kanal 4 - 5 m rett opp og ut av hulen. «Pipa» smalner kraftig av mot åpningen som helt øverst er 6x6 cm stort.
Som nevnt er det knyttet mange historier og «sagn» til denne hula. Det fortelles at Kong Olav (sannsynligvis den Hellige) skal ha søkt tilflukt her i denne hula under kamper og slag i Viken. Andre steder kan en lese at hula en gang har vært mye større,og at inngangen til rommet under den hula vi ser idag ble voktet av en drage (sagnet omtales bl.a. av Ørnulf Ree i «Varna Skip- reide»).
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
RETTSSAKEN OM STOREBRO
av Kjell Henriksen
om Grændseskjel mod Jernværket opførtes i 1837 Storebro over Fosseløbet. Den byggedes af Sten, og byen samt Jernværket betalte hver det halve af Omkostningerne derved, skrev byfoged Fr. A. Z. Sandberg i sin bok om Kjøbstaden Mossfra 1896.
En farende til Moss rundt 1840 med hest og vogn fra Christiania kunne beskrive sin "Reise (som)... lidet interessant og uden synderlig Modgang, naar undtages paa Skydsskiftet Soner, noget over en Mil fra Moss". Verten på skysstedet var "en høi, næsten kjæmpemessig Mand, ved Navn Jacob, almindeligt kaldet Jacob Statsraad eller slet og ret Statsraaden...".
Til vår reisendes ergrelse måtte han vente flere timer på skyss, men brukte en del av tiden til å lese skyssboken "der er en af mine kjæreste Lecturer". I denne boken sto de farende oppført med navn, og også eventuelle klager var ført inn der. Mot slutten av boken var han så uheldig, sa han selv, å komme over en dom der begynnelsen lød "Hans Peter Ellefsen, sorenskriver i Follaug Sorenskriverie, gjør vitterligt...".
Fortsatt ifølge vår farende svenn hadde verten bare ventet på at den lesende nådde dommen for å starte en diskusjon, for dommen var ifølge Jacob "Statsraad" "splitter, pine Gal". Og var det mulig at (soren)skriveren kunne slippe fra en slik dom? Diskusjonen nådde et punkt som gjorde at vår reisende venn sterkt ønsket å slippe fra Jacob Soner, og heldigvis – da rullet skyssvognen til døren og "gjorde en Ende paa mine Lidelser". Og aldri mer skulle han dit før fader Jacob vel var flyttet derfra!
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Jon Gundersen og Per Vorum (foto)
På Solitun Seniorpensjonat på Klommesten, det tidligere Hjem for eldre, treffer vi to av beboerne, Laurie Bagn, født 1924, og Unni Wiborg, født 1919. De to er i god form og strålende humør den dagen vi treffer dem på pensjonatet. Her er deler av historien de fortalte oss.
Til sammen er Laurie «Lillemor» Bagn og Unni Wiborg 195 år. Her i godstolen på Solitun Seniorpensjonat.
Les mer: Samtale med to mossedamer på Solitun Seniorpensjonat
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Seilskuter og oppblomstringen av seilsporten i Moss Av Arild Johnsen
Utviklingen av seilskuterederier på nasjonalt plan er en sterkt medvirkende årsak til at seiskuterederiene økte også i Moss på 1850-tallet. En av årsakene var også at Kanalen ble ferdig bygget og åpnet for trafikk i 1855. Interessen for seilsport fulgte deretter. Etter hvert økte antall seilfartøyer slik at byens handelsflåte i 1882 var på 93 seilfartøyer. De fleste seilte i utenriksfart. En annen fordel disse hadde var at de gikk i vinteropplag i Sundet, og i den forbindelse fikk verftene oppdrag i løpet av vinteren å klargjøre disse til våren. Som regel seilte de ut i midten av april forutsatt at Sundet var isfritt.
Utviklingen av seilsporten Allerede i 1870-årene ble det holdt regattaer i Moss. I 1877 med 30 deltagere fordelt på 3 klasser. Seilasen gikk fra Værla, rundt Revlingen over til Horten-landet rundt Bevøykollen og inn Sundet. Den økte seilsportinteressen i byen førte til at det i 1880-årene og fremover til 1902 ble avholdt store landsregattaer.
Den 18. august i 1883 ble det med bl.a. Moss seilforening som arrangør arrangert den største landsregatta til da, hvor 39 fartøyer fordelt på 7 klasser deltok. Etter denne seilasen ble Norsk Forening for Lystseilas stiftet. Den nye landsforeningen, som senere kom til å hete Kongelig Norsk Seilforening (KNS), ble hilst med et flott fyrverkeri om kvelden. Fire år senere – i 1887 – ble det holdt en ny landsregatta som også var meget vellykket. Byen var for anledningen rikt pyntet. Langs Kanalen var det på begge sider satt opp flaggstenger. Broen var pyntet med grønt og ved «Kongebryggen», hvor kong Oscar II gikk i land, var det kransomslyngede flaggstenger. En slik dag sto byen «på hodet».
Landsregatten i 1889
Den mest vellykkede landsregattaen ble arrangert i 1889. Denne regattaen fikk stor tilslutning idet hele 52 båter startet. Seilasen var delt i flere klasser, fire av disse seilte en distanse på 25 nautiske mil fra Værla til merkebåt ved Stalsberget, til Vallø østafor Svartebåene og tilbake til Stalsberget. De andre rundt merkebåten ved Stalsberget, rundt en merkebåt ved Slagentangen, sør for Eldøya og direkte tilbake til Værla.
Landsregattaen i 1898
Dette var en av de store regattaene, med 52 båter, hvorav fem svenske. En eskadre på 12 seilbåter kom for å bivåne seilasene. Banene var ved Vallø i Vestfold. Den siste store regattaen ble holdt i Moss i 1902 med KNS som arrangør. Det var et vakkert syn da hele eskadren på 41 båter gled inn på Værla og gjennom Kanalen for å ankre opp i Sundet.
Ved regattaen i 1898 var det besøk av Kong Oscar II. Kanalbroen var i den anledning smykket med girlandere og flagg
Kongeskipet ”Drott” seilte flere ganger gjennom Kanalen med Kong Oscar var på Norgesbesøk
Da Oscar II kom til regattaen i Moss i 1891 var det anlagt en Kongebrygge på Bysiden ved Kanalen.
Landsregattaen i 1902 samlet 41 deltakere
Ved seilasen gjennom Kanalen ble brua holdt så lenge åpen at det ble satt inn småbåter for å få folk over. Etter endt seilas dro båtene samlet til Kristiania. Utvikling av verftene i Sundet Den betydelige økning av seilskuteflåten og deres vinteropplag i Sundet ført til at det ble et stort behov for verftstjenester. Det ble etter hvert etablert to verft for å klare den store pågangen. Dette var «Vogteverven» og «Erichsenverven» Så snart våren kom, skutene var ferdig oppusset og isen løsnet, heiste de seil og dro ut. De ble spredt over hele verden og seilte i alle farvann. Fra 1880-årene og fremover gikk det jevnt tilbake med Moss som sjøfartsby.
Kilder:
Fra småbylivet i Moss (Jørgen Herman Vogt 1946)
Bilder fra «Moss som den var» (Jørgen Herman Vogt 1970)
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
SELSKAPET TIL MOSS BYES FORSKJØNNELSE
av Arild Johnsen
Tidlig i 1880-åra ble tanken om et Forskjønnelsesselskap reist i Moss. Slike selskap var etablert flere steder i landet. Selskapene fikk forskjellige formål, bl.a. det man kalte ”plante- selskap” eller ”forskjønnelsesselskap”. Første gang jeg leste om dette var i boka MOSS. Bidrag til byens historie 1814-1914 av J. R. Schreiner. Denne boka arvet jeg etter bestefaren min, og det viser seg at den ikke er så godt kjent. Jeg begynte å lese i denne og fattet interesse, det må ha vært på 1970- tallet. Der er det under avsnittet SOSIALE FOR- ANSTALTNINGER beskrevet at: Moss forskjønnelses selskap ble stiftet i midten av 1880-årene med formål å holde orden i byens parker, plante trær i byens gater og fremfor alt beplante kanalens omgivelser som skjemtes av de gamle kanalvolder. Etter å ha lest dette tok det en del år før saken igjen ble aktuell.
En dag tidlig i 1980 – da jeg var parksjef i kommunen – fikk jeg kontakt med M. B. Landstad, som da var i ferd med å fordype seg i kommunens arkiv. En dag lå et håndskrevet notat i posthylla, hvor det sto: Selskapet til Moss Byes forskjønnelse ble antagelig stiftet etter bybrannen i 1881. Selskapet søkte den 13. desember 1881 formannskapet om adgang til å beplante m.m. forskjellig pladser i byen. Etter dette korte notatet fikk jeg nærmere kontakt til Landstad. Han fattet interesse og begynte å søke etter historiske data. Ved å studere innspill, annonser og referater i Moss Tilskuer og Moss Avis i tidsrommet 1881-1884 fant han mange interessante opplysninger.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Oddvar Aasen og Geir Hansen (foto)
Shakeel Rehman (39) kan stå som representant for de mange innflytterne fra utlandet som har gjort Moss til et bedre sted å bo. Han er født i Pakistan, men kom hit som spedbarn, etter at faren hadde vært arbeidsinnvandrer tidlig på 1970-tallet.
Far kom via ”jungeltelegrafen”. Han hadde en fetter som ga et tips om at i Norge var det arbeid å få. Etter en kort tid i Oslo fant han det så bra at han returnerte til Pakistan for å gifte seg. Etter at Shakeel ble født, flyttet foreldrene sammen til Norge.
Faren jobbet skift på Glassverket, og han jobbet på BB i Trolldalen. En kort tid drev han også butikk i Horten. Moren fikk jobb som syerske, og etter hvert i barnehage. Familien hadde leilighet på Gjerrebogen, og her fikk Shakeel en oppvekst blant masse unger. Han husker godt Norges største boligbrann der i 1992. Barnehagen var gratis for innvandrere, og Shakeel lekte og spilte fotball.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Skarmyra
av Kirsten Wiik
Skarmyra, eller Skarremyren, som det tidligere het, var løkka til Peder Herfordt. I 1780-årene begynte han planleggingen med å kultivere løkka og fra rundt år 1800 fikk han kjørt opp flere tusen lass jord fra Neset, som han også eide.
Peder Colbjørnsen Herfordt (1738-1819) var en meget rik mann i Moss og sviger- sønn av en av byens store menn, Just Gude. Her serveres litt av historien knyttet til han og Skarmyra. Framstillingen er basert på presentasjonen jeg hadde under Morsa- vandringen i fjor, 5. juni 2009 ved Bytårnet. Den er lagt opp som en guidet framstilling og inneholder mange høydepunkter, som også er et fint grunnlag og utgangspunkt for å dukke ned i historien.
Navnet Scharre
Det er mye historie i hvert navn, hver gate og hvert hjørne på Skarmyra. Vi kan ikke ta med alt her, men navnet er viktig. "Scharre" er dessverre ikke referert i mosselitteraturen eller i Olaf Ryghs over- sikter. Navnet "Scharre-bro" fra gammel tid tyder allikevel på et mannsnavn. O. P. Nyquist sier i sin bok Mossiana fra 1926 at opphavet er usikkert, men mener at det
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Skarmyra - en bydel med stor byhistorisk interesse
Av Arild Johnsen
Skarmyra på 83 dekar/mål ble kjøpt i 1908 for 52 000 kroner av Moss kommune som bolig-område. I dag avgrenses bydelen av Klostergata, Løkkegata og Høyenhaldgata. Bebyggelsen i Løkkegata og Byfogd Sandbergs gate er av eldre dato. Skarmyra har en lang historie som utmarksområde fra midten av 1700-tallet. Bernt Anker, som eide Moss Jernverk, kjøpte området i slutten av 1700-tallet av Jens Gerner og solgte det videre i 1802 til Peder Herfordt. Han brukt myra som tipplass for store mengder jord og sand. Kommunen kjøpte området av Matias Gude.
Plankart over Moss bys eiendom Skarremyren i 1909. Utført av Moss statsingeniørkontor.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Skoindustrien i Moss på 1900-tallet
av Karin Behn Skjævestad
Raade skotøifabrikk ble startet i Tønsberg i 1889, av brødrene Mathisen fra Råde. Der hadde de en skomakerforretning med utsalg av skotøy. I 1893 flyttet de tilbake til Råde hvor de startet en skofabrikk.
Etter hvert som bedriften vokste syntes de det var tungvint å være i Råde, så i 1909 ble fabrikken flyttet til Moss.Fabrikken lå i Henrich Gerners gate 2. De produserte randsydd herre-, dame- og barnesko, et kvalitetsbegrep. For øvrig hadde også fabrikken avdelinger for plugget, gjennomsydd og Welt(?) skotøy - og en avdeling for ballsko.
I 1915 ble fabrikken påbygget til det dobbelte, og i 1920 har Raade skotøifabrikk utsalg i 8 byer, og de måtte stadig ansette nye reisende. Styret i 1920 var: Fabrikkeier Karl H. Texnes, kjøpmann M. Christoffersen og disponent S. Mathisen
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
SKOLEKLASSER I MOSS ADOPTERTE SKIP
av Anne Brekke Jørgensen
Både før og etter krigen "adopterte" skoleklasser norske skip i utenriksfart som et ledd i undervisningen. I Moss var det sjetteklassene ved Skarmyra skole som deltok i dette prosjektet. I kommunens arkiv finnes det flere brev som gikk mellom skipene og skoleklassene.
Skoleklassers adopsjon av skip var en engelsk idé fra midten av 1930-tallet. Tanken var at dette skulle inngå i geografiundervisningen og gi økt interesse for skipsfart, og dermed økt rekruttering. I 1937 involverte prosjektene 250.000 engelske skolebarn, derav 80.000 jenter, på 460 skoler.
Eget adopsjonskontor
Mange tente på ideen i sjøfartsnasjonen Norge, og den ble tatt opp med flere artikler i norsk presse. Norsk handels- og sjøfartstidende (NHST) samordnet innsatsen, og i januar 1939 ble det nedsatt en arbeidskomité med skolefolk og redere. Adopsjonskontoret for skip ble opprettet. De fleste brevene i denne arkivsaken er fra skipene til klassene. Det er noe korrespondanse fra Adopsjonskontoret for skip, som seinere skiftet navn til Norsk skipsadopsjon og noe med redere, dvs. Knut Utstein Kloster og Leif Höegh. Skolestyret må virkelig ha tatt saken til sitt bryst, for det er også en egen arkivkode i arkivnøkkelen deres for denne perioden – Uv. 17.