Av Oddvar Aasen

Det var stor interesse for møtet Moss Historielag holdt om spritsmugling. Stående: Lagets leder Kristian Hjortkær Hansen og foredragsholder Tore Rahn.

STEINALDER MIDT I BYEN
Av Frans-Arne Stylegar

Det er gjort en hel del funn fra steinalderen i Moss. Særlig mange funn har vi fra Jeløy og fra områdene nord og øst for byen, til dels ved Vansjø – som Kambo, Nore, Vannem, Gas- hus og Dillingøy. Men det finnes også et antall funn fra selve byen, og det er de vi skal se nærmere på i denne artikkelen.

I 1874 kom det inn noen steinalderfunn fra Moss til Oldsaksamlingen i Oslo. Gjen- standene – en liten slipestein av kvartsitt, en meisel og en spydspiss av flint, alt sammen fra yngre steinalder – ble levert muséet av antikvar Nicolay Nicolaysen. Men det var ikke Nicolaysen, en av landets ledende arkeologer i siste halvdel av 1800-tallet, som hadde funnet gjenstandene. Nei, funnet var en gave til Oldsaksamlingen fra kjøp- mann Nicolay L. Bunde i Moss. Og sakene var funnet på Bundes løkke i Kongens gate.

St e n g a t a

av Karin Behn Skjævestad

Et kart fra 1786 viser at det er en rekke hus langs Wærlen, ganske tett bebyggelse på Østre Sand og noe mer spredt bebyggelse på den vestre delen av Sanden.

I 1800 tilhørte dette området tre mektige grunneiere, og var delt på tre kommuner. Moss landsogn (Jeløy Herred), Moss by og Rygge Herred. Grensene mellom disse kommunene var noe uklare. Dette ble avklart i 1832, og i forbindelse med en byutvidelse fikk vi en ny matrikkel i 1841.

Den største av disse grunneierne var grosserer Haagen Christian Bergh, som eide den vestre delen med selve "Sanden" hvor kanalen ble gravet ut. Han solgte dette i 1812 til kong Frederik VI, til en "Canal-Anlægs Oprættelse". Fra denne tid fikk vi systematisk registrering av de forskjellige huseiere som hadde bygget på leiet grunn.

Av Elisabeth Vogt (tekst og foto) Jan Kronberg (foto)

Historien sitter i veggene, sies det om gamle hus. Men veggene forteller ikke hvis de ikke er blitt spurt. Stengata i Moss er stappfull av historie fra de siste 250 årene. Turid og Svein Simensen som bor i Stengata 14, har både spurt og gravd i vegger og dokumenter. Og fått vite mye.

Huset ble bygget omkring 1770 og har blant annet vært skolestue. Ikke så mye var forandret gjennom de 250 årene før ekteparet Simensen kjøpte det i 1983. Men da brukte de fem år på å pusse opp og modernisere til et brukbart nivå, uten at de ødela husets «sjel».

 Mange entusiastiske medlemmer i Moss historielag har jobbet hardt i med skriving av «Moss som den er … og var», som gis ut i anledning 300-årsjubileet til Moss i 2019. Enkeltpersoner har brukt lang tid på å ferdigstille jubileumsboka. Vi har delt Moss i 18 bydeler, og skribentene Wenja Blomberg, Gunnar W. R. Johansen, Svein Åge Lauritzen, Paul Norberg, Per Arild Simonsen, Elisabeth Vogt, Oddvar Aasen og fire skoleelever på Bytårnet skole er nå nesten ferdig med arbeidet. Mange kvinner og menn, unge som eldre, er intervjuet, og vi fikk mange interessante og spennende opplysninger som leserne får servert i boka.

STORBANKENES INNTOG I MOSS
av Kjell Henriksen

Den 12. november 1957 og den 15. november samme år sendte henholdsvis Den norske Credit- bank, Oslo, og Christiania Bank og Kreditkasse (eller bare Kredit- kassen), også med hovedkontor i hovedstaden, søknad til Bankin- speksjonen om opprettelse av filial i Moss. Med disse søknader kan man si at den nye tiden også inn- tok småbyen Moss – alle eksis- terende og tidligere banker i Moss hadde så langt vært lokalt foran- kret og også i utgangspunktet lokalt finansiert.

I 1957 hadde Moss to spareban- ker (Moss Sparebank og Rygge Sparebank) og en forretningsbank (Moss og Oplands Bank) da de to riksbankene omtrent samtidig kastet sine øyne på vår lille by i 1957. For en kortfattet historisk oversikt over de eksisterende (og tidligere nedlagte) bankers historie.

Først ute – tre dager foran konkurrenten – var Den norske Creditbank. I skrivet til bankin- speksjonen viste DnC til lov om aksjebanker og tillot seg "herved formelt å søke om konsesjon for opprettelse av kontor ... under eget styre i Moss by". Naturlig nok mente banken at det ville være såvel i byens som fylkets interesse at et sådant kontor ble opprettet. Byen hadde da ca. 20.000 innbyg- gere med en betydelig industri omfattende både store og mellom- store/mindre bedrifter. Sannsyn- ligheten var absolutt tilstede for at det ville finne sted en betydelig ekspansjon både i byen og til- støtende distrikter.

STORTINGSVALGENE I 1912 OG 1915

Jerndreier Jenssen slo redaktør Kristensen, men tapte for konsul Peterson

av Oddvar Aasen

Stortingsvalgene i 1912 og i 1915 kom til å få stor betydning for den politiske utviklingen både i lan-det og i mossedistriktet. Arbeiderpartiet mer enn doblet sitt mandattall på Stortinget fra 1909 til 1912. Fra Moss og Drøbak, som utgjorde én valgkrets, ble jerndreier Carl Jenssen ett av de nye medlemmene i den 23 mann sterke stortingsgruppa til Arbeiderpartiet. Til stor overraskelse for de fleste slo han den sittende representanten fra Det Frisinnende Venstre, Bjørn Kristensen, redaktør i Moss Avis. I 1915 organiserte de borgerlige partiene seg bedre, og Jenssen måtte vike plassen for konsul H. B. Peterson fra Høyre.

STRAND om STRANDSITTEREN
Intervju ved Oddvar Aasen
Margaret H. Strand og Strandsitteren er nesten for synonymer å regne. Helt fra starten av bladet til Moss Historielag i 2005, har hun vært med som redaktør, layoutmedarbeider og skribent. Redaktøransvaret har hun hatt i to perioder. Ansvarlig for layouten har hun vært i 11 år, unntatt halvannet år da Eilert Hansen overtok. Sin faste spalte ”Slektstreet” har hun hatt i samtlige 36 nummer som har kommet ut.

- Hvordan begynte det?
- Da vi startet laget i 2005 var vi enige om at vi skulle ha et medlemsblad. Heidi Morrell Andersen foreslo navnet ”Strandsitteren” og Kirsten Wiik foreslo A4-formatet. Til tross for at jeg ikke var spesielt datakyndig, fikk jeg ansvaret for layouten ved siden av at jeg var redaktør. ”Slektstreet” ble i tillegg min faste spalte.
- For slektsgransking hadde du greie på som aktivt medlem av ”Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige”, kirken som holder til på Nesveien?
- Ja, der hadde jeg vært aktiv en tid, både som konsulent og leder for Slektshistorisk Senter, og blant annet funnet ut at min mann, som er fra Helgeland, hadde skotske aner. Jeg er selv skotte, og det var morsomt å finnes ut at vi hadde samme opphav.

Julie Riddervold Johansen

Rørhuset er et typisk Østfoldhus, og er i dag en av få bevarte bygninger av dette slaget i Østfold. Huset representerer en type bygning som har vært kjent fra andre gårdstun i området Rygge og Moss. Bygningen inngår i dag som en del av det rekonstruerte museumstunet på Bygdetunet, sammen med den gamle Grønvoldsmia, stabburet fra Tollefsrød, og bryggerhuset fra Lyby. Huset var opprinnelig våningshus på gården Nordre Rør i Rygge.

Sommeren 1967 spilte selveste Sven-Ingvars fra Karlstad i Sverige på utescenen i Nesparken i Moss. For øvrig sammen med det lokale bandet «The Horrids». Det gledet nok rådmann Arne Magnussen, for han var pådriver for at Nesparken skulle opparbeides som en grønn lunge i byen, og han hadde visjoner om det skulle bli noe som liknet folkparkene i Sverige. Konsertene i Nesparken er også en del byens musikkhistorie.

Av Trine Lise Heilmann

I forbindelse med at Moss Bryggerimuseum ble nedlagt i september ble det holdt et arrangement. Her holdt Trine Lise Heilmann, som representant for eierfamilien til Moss Bryggeri, en takketale for Karin Behn Skjevestad, som gjennom alle år har vært ildsjelen bak museet.

 Kjære Karin
En STOR, varm og hjertelig takk for mangeårig og helhjertet innsats for Moss Bryggeri Museum. Fra meg og hele min familie. 26 år har gått siden åpningen den 30. juli i 1994. Jeg husker det godt, som en stor opplevelse. Med far og deg i sentrum for begivenheten.

 

Karin Behn Skjevestad (t.h.) fikk fortjente takkens ord av Trine Lise Heilmann. (Foto Privat)

Vold mot barn og gutteslagsmål var hverdagen
Av Svein Åge Lauritzen

I Strandsitteren nr. 2 – 2022 hadde Oddvar Aasen en tankevekkende artikkel om Moss folkeskoles straffebok fra 1892 til 1941. Straffeboka beskriver blant annet slag med rotting eller spanskrør (et flettet tau av rotangpalmen). Barn ble pisket for ulike forseelser. Det kunne være og ha bannet eller brukt ukvemsord mot andre, skriblerier på pulten, skulking, dovenskap, tyveri, slurv med leksene, ulydighet og lignende. De som kom på skolen uten sko kunne også bli straffet.

TÆRING
av Heidi Morrell Andersen

Da jeg var i begynnelsen av 20- årene flyttet jeg til Okinawa, en liten japansk øy i Kinahavet. På den amerikanske militærbasen ble vi vaksinert mot stivkrampe og sjekket for tuberkulose. Min pir- quet-prøve var svært positiv og hoven, og plutselig ble jeg advart mot det ene og det andre, stilt mange spørsmål om mulig tuberkulose i min familie og opplyst om medisiner som måtte tas de neste årene. Jeg måtte forklare meg lenge før legepersonalet forstod at de hadde oversett BCG-vaksinen på vaksinasjonskortet mitt. Som de sa: "Det er en vaksine som er van- lig for unge jenter i Europa og Asia, men ikke i USA".

Tuberkulose, også kalt tæring, var en sykdom som herjet i Norge helt frem til slutten av 1940-årene. Selv om vi i Norge blir vaksinert i dag, fortsetter sykdommen å ramme mennesker rundt om i verden og 3 millioner dør hvert år. Her i gamlelandet var tæring skyld i 7000 dødsfall årlig rundt det forrige århundreskiftet. Det gjorde at vi var et av de hardest rammede landene i Europa på den tiden. Jeg har selv flere nære slekt- ninger som døde pga. denne sykdommen også i min tid. Men jeg har lyst til å ta for meg hvordan det var for en familie i Kristiania bys arbeidsanstalt midt på 1800- tallet. Dette var en tid med hardt arbeid, store barnefamilier og mye sykdom. Her bodde mine tippoldeforeldre.

«Tyskerjente» forteller til Svein Åge Lauritzen om livet i Øst-Berlin etter krigen.

 
Janna var flere ganger på 1960-tallet tolk for grupper fra Skandinavia. På bildet oversetter hun for en norsk delegasjon. (Foto: Privat)

To bøker om Munch i Moss

Av Ove Fevåg

Ikke er jeg mossianer, ikke mossing - men innflytter i Moss på sjette året. Ingen bok har gitt meg så mange opplysninger, historiske bakgrunnskunnskaper og kulturell orientering om Moss som boken «Edvard Munch i Moss» skrevet av Hans-Martin Frydenberg Flaatten.

Sammen med «Fruktbar jord», av Frank Høifødt, en gjennomgang av Edvard Munchs kunstpro-duksjon i den perioden han bodde på Jeløy, utfyller de to bøkene hverandre på en fremragende måte. Mossianere, som formodes å kjenne lokalhistorien, vil ha stor glede av Høifødts bok. Vi andre, som ikke er vel bevandret i historien og de historiske forhold på Jeløy i starten på forrige århundre, om Grimsrød gård, Glassverket, Kubberød gård og gårdenes beboere, vil ha stor glede av å lese begge bøkene.

Det som fremfor alt preger Frydenberg Flaattens bok, er spennvidden, alle detaljene han har fått med, om Munchs hverdagsliv på Grimsrød. Munchs daglige spaserturer til Moss jernbanestasjon, innkjøp av dagens aviser, hans 53 nøkler i et knippe av hyssing, hans sparsomt utstyrte hjem, en seng, en stol, et bord, noe som krevde hotellopphold i Moss for internasjonalt tilreisende kjøpere, fremfor alt fra Tyskland. Resten av huset var fullt av kunst, ulike presser og annet utstyr til kunst-produksjon.

Av Per Vorum

Forventningene var store da vi en iskald vinterdag i 1979 flyttet til Moss. Vi kom til en passelig stor by med ”alle” tilbud. Flere butikker, fotballklubber, skoler og utesteder. Flotte turterreng både på Jeløya og i Mossemarka, samt skøyteis på Skarmyra. Og ikke minst, gå- og sykkelavstand til jernbanestasjonen, med direktetog til Oslo. Det siste var hovedårsaken til at vi ble mossinger.

 

Oslo Ø i gamle dager. (Foto: Erik Borgersen)

Av Oddvar Aasen
Tor Lauvstad, medlem av Moss Historielag, har lånt Strandsitteren dette bildet i forbindelse med møtet laget hadde om spritsmuglingen i mossedistriktet. Lauvstads bestefar, Johan L. Pedersen (nr. 3 fra venstre), var ansatt på tollstasjonen på Larkollen. Bildet er sannsynligvis tatt rett utenfor stasjonen en gang på 1930-tallet. Pedersen var utdannet styrmann og mesteparten av sitt voksne liv arbeidet han i Tollvesenet, blant annet i Iddefjorden, Engelsviken og Moss. Pedersen ble pensjonist i 1958, samtidig som tollstasjonen på Larkollen ble lagt ned. Den har senere vært feriehjem for ansatte i Tollvesenet.

TORDERØD GÅRD
Av Arnulf Johannessen

Torderød gård på Jeløy er byens og distriktets flotteste 1700-talls bygning. Huset og parken ble anlagt som lystgård for trelast- handler David Chrystie den eldre i årene 1758 - 60. Moss kommune har eid gården siden 1952. I mange år rådet forfallet på Torderød. Et konstruktivt samarbeid mellom Moss kommunale eiendomssel- skap og Torderød Gårds Venner har imidlertid ført til at gården i dag framstår som det praktfulle kulturminnet den er.

BAROKKANLEGGET PÅ TORDERØD GÅRD

av Arnulf Johannessen,Torderød Gårds Venner

Barokkdelen av Torderødparken ble ferdigstilt høsten 2007. For Torderøds Gårds Venner er et stort og viktig arbeid på Torderød kommet i mål. Torderødparken er mosse- regionens eneste rendyrkede barokkhage. Så stilren som Torderødparken nå er, har den ikke vært på minst 150 år. Parken er tilbakeført etter avdøde landskapsarkitekt Bjørg Alstads plan. Planen bygger i all vesentlighet på et kart fra 1836.

Torderødparken er det eldste eksisterende grøntanlegget i Moss. Parken og gården kan skrive sin historie tilbake til 1760, da kjøpmann David Chrystie d.e. bygde Torderød som lystgård. Torderød gård er et enestående minnesmerke over det plankepatrisiat som grunnla handels- og industribyen Moss. Gården er nært knyttet til virksomheten fra Mossefossens gullalder. Gjennom senere eiere, Einar Morterud og Mogens Oppegaard, har eiendommen også vært knyttet til M. Peterson & Søn og Moss Glasværk. I de snart 250 årene som har gått siden hovedbygningen ble reist, er den forbausende lite forandret og påbygget. Det flotte huset  fortjener tids- og stilriktige omgivelser og det har det omsider fått.

Moss kommune har eid Torderød gård siden 1952, over dobbelt så lenge som familiene  Morterud og Oppegaard til sammen. Meningen var at eiendommen skulle bli byens representasjonseiendom. Så langt, har det ikke gått slik. Torderød Gårds Venner ser likevel noen lyspunkter. Lørdag 15. september avduket Paul Arne Krogsvold et minnesmerke i Torderødparken. Minnesmerket er en obelisk i iddefjordsgranitt med relieffer som forestiller David Chrystie d.e. og hans oldebarn Elisa Chrystie, den første og siste eieren innen ætten Chrystie. Moss kommune har de siste årene blant annet brukt Torderød ved utdeling av kulturpriser. Dette er et skritt i riktig retning.

Moss kommune ved ordføreren har også sørget for å sikre seg et flott maleri av Torderød. Bildet er malt av Jacob Sømme i 1917. Det er meningen at bildet skal henge i "Havestuen" på Torderød. Glemmes skal heller ikke det faktum at det er Moss kommune selv som har utført mesteparten av tilbakeføringen av parken.

Torderød Gårds Venner mener at, har Moss kommune sagt A, bør man også si B. I klartekst betyr det at gården får stå mest mulig på stas. Den bør kun brukes som representasjon for Moss kommune og ved diverse kulturelle arrangementer. Torderød Gårds Venner er for eksempel postive til at Moss husflidslag har sine foreningslokaler på Torderød.

Det ville vært positivt hvis Moss Historielag også kunne ha sin base der. Forvaltningen av Torderød bør, etter Torderød Gårds Venners mening, skje i nært samarbeid med Østfoldmuseet. Torderød mangler parallell i mosseregionen. Gården er påvirket av stilartene rokokko, empire, klassisisme og barokk. Torderød gård er et fredet kulturminne og en del av vår nasjonale arv.

 

Torvgården Gudes gate. 2
av Karin Behn Skjævestad

Torvgården. Gudes gate 2. Byggår 1903. Arkitekt Oscar Dehkes.

Det har vært hevdet at det er Østfolds flotteste hus i jugendstil, eller art nouveau. Som det ligger i navnet skulle den nye stilarten frigjøre seg fra historismen og skape nye stiluttrykk basert på planterikets svungne linjer og være asymmetrisk avrundet og ny i form og uttrykk.

Men som vi ser, er det så mye igjen av historismen og også sveitserstilens kjennetegn, at huset kanskje heller skulle klassifiseres som sen historisme enn tidlig jugend. Ikke desto mindre er fasaden med alle sine motiver og alt sitt overskudd som kulminerer i hjørnetårn med spir, til å bli i godt humør av.